Men opp av knuste mesterverk stiger innfridde håp om seier. Og vi vant! (Det heter alltid «vi» når Norge vinner.) Mesterkokken Charles Tjessem, 31 år gammel fra Sandnes, tok gull i Bocuse d'Or i Lyon, kokkenes uoffisielle verdensmesterskap. For tredje gang i løpet av ni konkurranser ble en nordmann kåret til verdens beste kokk.

— Helt rått! sa Terje Ness, gullvinner i 1999 og med ni ubesvarte anrop på mobiltelefonen mens vi ventet på avgjørelsen. Bent Stiansen med gull fra 1993 var blank i øynene, og hadde Charles Tjessem smilt bredere, hadde han sprukket.

Vinneren er ...

— Vinneren er ..., sa selveste Paul Bocuse, antagelig den mest kjente franske chef og far til konkurransen: ... Norvège!

Nordmennene falt hverandre om halsen i beste fotballstil. Franskmennene jublet høflig - deres mann tok annenplassen, bare et poeng etter Charles. Nederlenderne skumlet om dette at lille Norge klarte å fremskaffe så påfallende mange gode kokker, og belgierne leverte inn protest mot den franske deltageren. Eller rettere sagt mot at oppvaskhjelpen hans ble brukt som assistent.

Hørbare heiagjenger

Bocuse d'Or er som Holmenkollen og Bislett og kunstløp sammenlagt. Spennende, støyende og med sine innlagte patriotiske dissenser. Konkurransen går annethvert år i Frankrikes gastronomiske hovedstad, og det er sannelig ikke bare franskmenn som fyller publikumstribunen foran scenen med 12 minikjøkken. Nordmenn kunne visst fylt den alene i år, men de måtte trykke seg sammen med diverse andre heiagjenger - og lydnivået var til tider øredøvende. Med bjeller og hornhyl på sprayboks og sanger og kort sagt lurveleven.

Nordmennene gjorde seg forresten bemerket også utenom tribunen. Enten i T-skjorter med «Norway Support Team» foran og «Fry the Frog!» («frog» er britenes oppnavn på franskmennene) bak, eller i gensere med «i'invasion norvegienne» og Charles i stevnen på et vikingskip. Hvis de da ikke hadde flagget som fotside forklær, nasjonalbånd rundt hestehalene og strikkede flagg rundt halsen.

Leter etter musikken

12 kokker den ene dagen og 12 kokker den andre dagen skal i løpet av fem timer lage og presentere en fiskerett og en kjøttrett, begge med garnityr. De arbeider bare med en disk mellom seg og publikum — og må ha både sterke nerver og stor toleranse for leven. 24 dommere, en fra hvert av de deltagende land, deler seg i bedømmelsen av kjøtt og fisk - de slipper med andre ord å spise seg gjennom 24 retter to dager på rad.

— Vi spiser jo ikke, vi smaker, presiserer Eyvind Hellstrøm, chef på Bagatelle med Michelin-stjerner, leder av den norske Bocuse-avdelingen og norsk dommer på kjøttsiden. - Vi kan nesten «lese» ut fra tallerkenen hvordan retten smaker, om den er harmonisk eller disharmonisk. Vi leter etter musikken.

Harmoni fra nr. 11

Og dag to strømmet vakre harmonier ut fra minikjøkken nr. 11 der Charles og hans assistent Trond Svendgård bent frem syntes de hadde god tid. De har arbeidet seg sammen gjennom lange treningstimer (der det blant annet er gått med 100 kilo indrefilet), vet nøyaktig hva de skal gjøre og ikke minst når de skal gjøre det.

— Det er en fantastisk lagånd blant de norske kokkene, sier Ingrid Espelid Hovig og blir varm i blikket. - Et kameratskap der de støtter og oppmuntrer hverandre. Både Terje og Bent og flere andre har hjulpet Charles underveis og er jo også her i Lyon.

Det beste for de beste

Hele Norges matmor var invitert til Lyon av Eksportutvalget for fisk. Naturlig nok siden norsk fjordørret var den ene hovedråvaren (biffen var fransk). Utvalget gjør helt tydelig et godt arbeid: det er tredje gang norsk sjømat er valgt ut til konkurransen. Tidligere har Bocuse-deltagerne hatt norsk skrei og norsk sei og kamskjell å arbeide med. Ikke rart at fiskeriminister Svein Ludvigsen jublet nesten like høyt som Charles. Han var til stede sammen med fire ørreteksportører (fra våre kanter av landet, selvfølgelig), og de håpet alle at konkurransen vil gi norsk ørret et løft ut i den store verden. Som fiskeriministeren sa:

— Her er masse pressefolk og her er verdens beste chef'er - det er jo en glimrende anledning til å markedsføre norsk sjømat.

Den ble markedsført også med seminar og middag for over 100 gjester og en meny med både sei, skrei og ørret, laget til av kokkenes ungdomslandslag under ledelse av Harald Osa. En som var til stede både på denne middagen og gallamiddagen etter konkurransen, sa uten blussel at den norske menyen var best.

Begeistring i bunad

Vi var i det hele tatt best. Prosjektleder Eidis W. Biehler i Eksportutvalget, bergenserinne med påført feil dialekt, administrerte og dirigerte ved hjelp av smil og mobiltelefon og en mappe på størrelse med en telefonkatalog. Synlig var hun og - både hun og hennes kvinnelige kolleger var i bunad. Beregnet bare for den første dagen, men det var så vellykket at de beholdt den også dag to. Det er ganske artig å se norske bunader hoppe opp og ned og sprelle med armer og ben i fransk begeistring ...

Maten? Ja, det var jo noe fisk og noe kjøtt, som en vanlig Ola nordmann ville sagt. Vi føyer til at den var vakker. Ferdig opplagt på store fat ble den båret frem for dommerne, og to storskjermer på scenen gjorde at også publikum kunne nyte synet. Vi kan ikke si annet enn at Charles og Trond hadde en stilig presentasjon. 12 dommere bestemte at rettene hadde mer enn utseendet med seg.

Neste uke avgjøres internt blant mesterkokkene hvem som skal representere Norge i neste Bocuse d'Or. Så er det bare å begynne å trene. Foreløpig leder Frankrike med fire av ni seire ... foreløpig.

Vi kan nesten «lese» ut fra tallerkenen hvordan retten smaker, om den er harmonisk eller disharmonisk. Vi leter etter musikken.

<b>SEIERSKLEMMEN: </b>Charles Tjessems samboer Monica Østebrød har avfunnet seg med å komme i annen rekke det siste året, og det resulterte i en gullklem.<p/> FOTO: JONAS HAARR FRIESTAD, STAVANGER