Det er påske nå, men i grunnen har det vært påske helt siden Mel «Mad Max» Gibson fikk maltraktert sukkerklumpen James Caviezel og hamret ham opp på et kors. Årets påskehelg kunne neppe fått en mer flying start enn filmen «The Passion of the Christ».

I Norge har avisoverskrifter som «Jesus hadde fortjent bedre» og «Avsky og inspirasjon» avdekket dyp uenighet om hva Jesu død egentlig betyr for troen: Er det en bloddryppende horror-død som er det mest essensielle i evangeliene? Det kompromissløse kjærlighetsbudskapet? Eller den mer eksistensielle tolkningen av at Guds sønn tok på seg synd og selv ble forlatt av Gud?

RØDMALT KORSFESTELSE

Pastorsønn David Åleskjær, selv høygravid med Jesus-filmen «Asfaltevangeliet» (førpremiere 17. april) sa til VG etter visning av «The Passion of Christ» at «Det var dette som skjedde med Jesus, det er bra at volden er tatt helt ut, det var intet søtt og uskyldig med Jesu lidelse og død». Selv skal han også ha brukt mye rødmaling i korsfestelsesscenen, ifølge kilder som har sett klipp.

Biskop Gunnar Stålsett ble ikke uventet kvalm av de blodige scenene. Men da han oppfordret folk til heller å lese originalmanuskriptet, svarte den ellers så Stålsett-vennlige, men liksom-kulturradikale Dagbladet med årets mest surmulende minileder: «Den eventyrboka anbefaler ikke vi».

Uenigheten har gitt grunn til å spekulere: Sier mottakelsen av «The Passion of the Christ» noe om det religiøse klimaet i tiden? Er frontene i ferd med å skjerpes — mellom kristne og ikke-kristne, mellom konservative og liberale?

DEMONENE KOM FREM

Uansett hvordan man ser det, har Gibson med filmen ført ved til et bål som flammet opp som en eksplosjon 11. september 2001, og satte fart i all verdens religiøse symbolbruk. Siden har det ikke manglet på demonisk brensel. Også i det siste har avisene vært fulle av diskusjoner om og rundt religiøs fundamentalisme. Mens enkelte påstår at verden slett ikke er så ugudelig som man vil ha det til, er det en populær oppfatning at Vesten i alle fall er gjennomsekularisert og troløst.

Men så, rett før påske, kom den kanadiske høyrevridde råtass-kommentatoren Mark Steyn med følgende påstand i det britiske magasinet Spectator: Mens Europa er blitt gudløst og svakt er USA fremdeles mektig og religiøst. Tittelen på artikkelen var «En nasjon under Gud» og spiller på troskapsløftet til det amerikanske flagget.

Den USA- og Bush-vennlige Steyn har lenge prediket Europas død. Det er vel ett år siden han så inn i spåkulen og varslet to fremtidsscenarier: Enten kommer Europa til å knuges under et «svensk skattehelvete» med 60 prosent skatter for å bevare «velferdsstaten», eller Euopa blir Eurabia med innføring av Sharia før år 2070.

Sekulariseringen mener han er med på å fremskynde Europas forråtnelse. Med religionens bortfall - og med det oppfordringen om å befolke jorden - stuper fødselsratene. Europa bygger ikke lenger på noe fundament. Religion er erstattet av troen på at staten ordner opp fra krybbe til grav. Europa er blitt et EUtopia.

USA ER DEN SISTE RELIGIØSE

og derfor sterkeste muskelen i Vesten, påstår Steyn: Europeere ler av George jr. som ber, men det er Bush som er normal. Å gå i kirken er normalt. Å kjøpe kristen musikk er normalt. De hyperrasjonelle sekulære europeerne, derimot lever på en blind tro, hevder han.

Til de europeiske filmkritikerne som har slaktet Gibson, har han følgende syrlige kommentar: «Det mest iøynefallende (...) er beskyldningene om at Mel Gibson har dårlig smak fordi han har laget en religiøs film der Jesus ikke er sosialarbeider med opplyste meninger om kvinner og homseekteskap. Jesus, forsikrer de oss, er «kjærlighet» ikke «vold». Fint. Lag deres egen Jesus-film.»

Han minner om at det er millioner av amerikanere og latinamerikanere som er mer enn villige til å se Mels Jesus lide.

Det er sikkert unødvendig å legge til at Steyn, i tillegg til å være baptist, også er en entusiastisk forsvarer av retten til å bære våpen. Og ifølge statistikkene er det han, selv ikke-amerikaner, som er representativ for stadig flere mennesker «over there».

70 MILLIONER AMERIKANERE

kaller seg for evangeliske kristne, hevder tv-kanalen CBS. Denne gruppen er i ferd med å bli en av de sterkeste kreftene i amerikanske politikk, samfunnsliv og kultur. De har egne tv-stasjoner, forlag, skoler og filmindustri. Hele 40 prosent av stemmene til Bush kom herfra. En nylig publisert statistikk fra kulturanalytikerne i Barna Research i California, viser at kristentroen er på fremmarsj. Folk ber mer og leser mer i Bibelen. Hele tjue prosent av de intervjuete i undersøkelsen svarte at de deltar på bønnemøter hver uke. Særlig på vestkysten er veksten tydelig. Trender har ofte kommet herfra.

— Vi er vitne til en sakte men jevn dreining mot mer tradisjonelt religiøse verdier i vest. I løpet av det neste tiåret kan dette komme til å spre seg til resten av USA, sier direktøren John Barna i en pressemelding fra 1. mars.

DET FORJETTETE LAND

At religion betyr mye for USA er det historiske forklaringer til. Mennesker som har følt seg trakassert for sin tro, har gjennom århundrene funnet et nytt paradis i «det forjettete land». Slik kunne også Jesus bli en nasjonal helt, en nasjonsbygger.

Det paradoksale er at USA som en av de første nasjonene likevel fikk en sekulær grunnlov. For en måned siden ble en dommer fra Alabama sparket fordi han insisterte på å ha De ti bud på veggen i rettssalen. Samtidig nektet en ateist å sverge troskapsløftet til flagget i Høyesterett. Det har ført til nye diskusjoner om hva begrepet «under Gud» egentlig betyr; viser det til en religiøs gud eller er det et historisk uttrykk til minne om forfedrene?

HVEM SIN JESUS?

Teolog og Jesus-forsker Halvor Moxnes vil ikke snakke om en typisk «amerikansk Jesus». Han minner blant annet om at det er i USA man finner den mest radikale bibelforskningen. Ifølge Moxnes stemmer Gibsons Jesus-tolkning vel så mye overens med oppfatninger vi kjenner fra det norske bibelbeltet.

Kanskje er det der skillelinjene blir tydeligst, på tvers av Europa og USA. For konservativt kristne som mener sekstitallet rev bort alle fundamentene i livet, kan den gibsonske, blodsutgytende Jesus tilby frelse. Mer radikale krefter - kristne som ikke-kristne - er tilsynelatende forskrekket over at «The Passion of the Christ» forherliger et verdensbilde man trodde man for lengst var ferdig med.

De samme skillelinjene mellom konservative og liberale krefter har man sett i europeisk politikk de siste årene, ikke bare i Norge under kristen statsminister. Den avgåtte president Aznars tilknytning til den konservative katolske lekmannsorganisasjonen Opus Dei (en gang Francos store støttespillere) skapte bruduljer under den spanske valgkampen.

Religion betyr stadig mer for verdenspolitikken, påstår religionsviteren Torkel Brekke. I avisen Ny Tid skriver han om «The Passion of the Christ»:

«For lunkne liberalere i Skandinavia fungerer det ikke så godt, vi skjønner ikke helt hva Gibson vil oss. For ledere i Den norske kirke fungerer det heller ikke særlig godt, for hvor mange av dem tror egentlig på de sentrale dogmene i kristendommen? For omtrent en milliard andre kristne i det lavkirkelige Norge så vel som i Latin-Amerika, i USA, i Afrika, i Asia, er det nettopp dette kristendommen handler om - å lide med Jesus.» Han legger til: «Vi lever i en inderlig tid».

INDERLIGHETENS TID

Uansett om det er Brekke eller Mark Steyn som har rett; ingen er bedre på iscenesettelse av inderlighet og voldsomme følelser enn amerikanerne. Bush taler apokalyptisk om ondskapens akse før han serverer plastkalkun til amerikanske soldater under Thanksgiving i Irak. Mel Gibson lar Gud gråte en himmelsk - men ubibelsk - tåre over Caviziel mens ravner hakker hull i hodet på den røveren som valgte feil. Målet og effekten er det samme: Skremsel og age før overbevisningen: Han gjorde det for meg.

Kanskje er det upassende i disse tider, men ifølge Bibelen sa Jesus vitterlig «la de små barn komme til meg». Han sa aldri «la de små barn skremmes til meg».