– Det er rart, men hvis du laget modeller av seilbåter, oppfatter folk det som en bevaring av kulturhistorien, men dersom du driver med jernbanemodeller, da har du aldri klart å bli voksen. Øystein Pettersen slår ut med hendene over denne himmelropende inkonsekvensen.

Vi står i ett av familien Pettersens soverom i Dådyrveien hvor far tilbringer mye av fritiden. Her er finerplater, esker, og isbokser, skuffer og skap, som mer eller mindre skjuler byggesett, maling, gips, metallplater og alt det som skal til for å skape en modell av en travel stasjon.

Storverket Bergensbanen

I en periode var Nesttun Norges travleste jernbanestasjon med hensyn til antall tog som passerte, forteller Pettersen som en dag skal innlemme dette knutepunktet i et stykke av Bergensbanen fra Brattland til Krohnsminde. Da kommer lokomotiv nummer 112 og 113 til å sirkle rundt hele soverommet i to plan. Slik det tøffet på Bergensbanen da Norge hadde gjort storverket å føre en jernbane over fjellet.

– Det skapte oppmerksomhet langt ned i Europa. Og materiellet ble laget her, enten på Hamar eller på Skabo ved Oslo. Som ung nasjon måtte vi vise at vi kunne, sier Pettersen.

Når han blir ferdig?

Kanskje aldri. Kanskje når han blir pensjonist?

Når detaljene teller

Pettersen hadde aldri modelljernbane da han var liten. Men han hadde lyst på en. Rundt 1990 kom han i gang. 51-åringen forteller at å lage modelljernbaner kan drives på så utrolig forskjellige måter.

Noen kjører datastyrte tog og synes det er toppen å styre modellanlegget via en datamaskin, mens andre finner glede i å installere damplokomotivlyder. Det er ikke Pettersens greie.

For lederen i Norsk Jernbaneklubb avdeling Bergen er det detaljene som teller. Han vil gi et bilde av Nesttun som det var på tjuetallet, med bro over Nesttun-elven, underganger, jernbanespor, lokomotiv, vogner, stasjonsbygninger og melkerampe. Med melkespann klar for lasting.

– Nå er mye av dette helt forandret. Men jeg var så heldig at på nittitallet fotograferte jeg absolutt alt her nede.

Flott murparti

Pettersen har tatt mål av store og små steiner og gjenskapt murene som de var. Eller er. Jernbaneundergangen opp mot Nesttunbrekka har han kopiert nøyaktig slik steinene i muren ligger i dag. Det er sånt som er gøy, mener han.

Professoren i reservoarteknikk på Senter for integrert petroleumsforskning sykler fra Skjold til Realfagbygget på jobb, og her om dagen la han merke til et utrolig flott murparti mellom Hop og Fjøsanger.

– Det må jeg ha med i banen min, tenkte han.

– Og da er digitalkameraet et flott verktøy. Med det kan jeg fotografere og forstørre bildene hjemme og studere detaljene, smiler Pettersen fornøyd.

For undersøkelsene er halve moroen. Hvilke tog som gikk den gang finner han ut i NSBs lister over materiell. Så skaffer han seg gamle bilder fra Nesttun på tjuetallet, og snakker med folk som bodde der og kjenner forholdene.

Kulissen bak stasjonen, med hus og hager, har han malt etter et bilde fra 1926. Det brukte han tre måneder på. En profesjonell ville sikkert malt det på to-tre dager, tror han.

Superdetaljering

Hvilke egenskaper har du hatt mest bruk for i denne hobbyen da?

Han har svaret klart.

– Tålmodighet og stahet. Du må ha en iboende evne til å holde ut når toget faller fra hverandre for femte gang og du har lyst til å kaste det i veggen.

Nå er det bare småting igjen, telegraflinjen som gikk langs banen, flere folk, biler, små detaljer. Superdetaljeringen, som de kaller det, modellbyggerne.

Det ser i alle fall ut til å bli en super modell.

TYPE 18: Damploket fra Hamar jernstøperi som er på vei over Nesttunelven, er av typen T 18 og er samme type lokomotiv som går på veteranbanen mellom Garnes og Midtun. FOTO: HELGE SUNDE