– Den har helt enkelt ikke blitt fortalt før, sier hun.

«Piker, vin og sang» er Breens beretning om kvinnenes rolle i 50 års populærmusikkhistorie her til lands.

«Historien om norsk kvinnerock? Det blir vel biografien om Anne Grete Preus» skriver Breen.

– Denne og liknende påstander har jeg fått høre en del ganger, sier hun.

Etter det har boken blitt 300 sider tykk.

– Jeg ante ikke hvor mye stoff som fantes, sier hun.

«Piker, vin og sang» er en av vårens to historiebøker om norsk rock og pop. I kjølvannet av NRKs tv-suksess «Norsk rocks historie» skriver programskaper Per Kristian Olsen den norske rockehistorien i bokform, som også utgis i vår.

Norges første jenteband

Breens åpenbaring kom med The Pixies. På fritidsklubben i Larvik startet hun band med venninner, og etter den aller første konserten bestemte hun seg for å fortsette med det resten av livet. Slik ble det imidlertid ikke. Året etter fikk de så mye lekser at de la ned bandet for å satse på gode karakterer – et litt for typisk eksempel på mange kvinnelige musikerspirers karriereforløp.

Breen ble musikkjournalist i stedet. Tre års fritid har gått med til å skrive denne boken.

– Jeg synes jeg har funnet mye kuriøst og morsomt materiale. Jeg har fått masse overraskelser, sier hun.

En av overraskelsene var historien om The Dandy Girls, Norges første jenteband. Få har fått med seg at en jentegjeng fra Hønefoss i perioden 1964-1969 turnerte i 12 land, besøkte krigssoner, og takket nei til å spille med The Rolling Stones.

– Historien er spesielt interessant fordi de ikke hadde forbilder. De er blitt fullstendig forbigått i norsk rockehistorie.

«Buksejenter ikke tillatt»

Slik kunne konsertplakater på begynnelsen av 60-tallet gjerne lyde. Breen påpeker at kvinnenes rolle i musikken stort sett har fulgt rollen i samfunnet ellers.

– 50-tallet satte tunge rammer for hva som var akseptabelt for jenter. Rocken var sett på som en veldig seksualisert kultur, sier hun.

På sekstitallet ble det å være rocke— og popartist for kvinner sett på som et springbrett inn i film, teater og revy. På scenen sto flertallet fortsatt rett opp og ned og så pene ut i kjole.

– Opprøret for band som The Dandy Girls ble dobbelt, sier Breen.

Mens punken satte døren på gløtt, var det på nittitallet at ting virkelig begynte å skje. Anneli Drecker stilte toppløs og høygravid i Beat i 1995. I 1990 var en kvinne nominert til Spellemannprisen, nemlig Maj Britt Andersen. Fem år senere var det 12 nominerte kvinner.

Harselering på åttitallet

På BTs musikksider i dag kan du lese om Elvira Nikolaisen og Marit Larsens nye plater. VG, som anmeldte disse en uke for tidlig, valgte i forrige uke overskriften «musikalsk jentekrig».

– At mediene setter kvinnelige musikere opp mot hverandre i større grad enn de gjør med mannlige er ikke gammelt nytt, sier Breen.

Hun mener anmelderne en gang for alle må slutte med å sammenlikne kvinnelige artister med hverandre. Det samme gjelder fraser som «det er ikke plass til flere Unni Wilhelmsen».

– Det er ingen som sier at det ikke er plass til Ralph Myerz, ler hun.

Journalister har lenge slitt med et bakstreversk kvinnesyn, skal vi tro Breen. Er det greit å beskrive det man ser, fremfor det man hører, i en anmeldelse, undrer hun.

«Begge er forresten dydig ikledd trange bukser, men med utfordrende overdeler. Ingen av dem har spesielt store pupper, men er ubeskrivelig sexy». (Tor Milde intervjuer Dollie Deluxe i Beat nr. 3, 1993.)

– Først og fremst er disse eksemplene morsomme. På åttitallet var det likevel en del artister som ble ofre for harselering og kjekkaseri. Noen av dem orket faktisk ikke å snakke med meg når jeg tok kontakt, på grunn av tidligere erfaringer med pressen.

Om jenteband og gutteband

Fokuset på kjønn og musikk i norsk presse tok av for 10-15 år siden, men har nå roet seg.

– Selv om bransjen fortsatt er mannsdominert, går utviklingen i riktig retning.

– Er det greit å bruke ordet «jenteband» i 2006?

Her er Breen er klar i sin oppfatning.

– Så lenge fordelingen er så skjev som den fortsatt er – ja. Fortsatt finnes det rundt 500 gutteband for hvert jenteband. Men ordet «jenterock» har jeg problemer med, det er ingen sjanger, sier hun.

Breen er optimist i forhold til utviklingen fremover.

– Vi er kommet kjempelangt. Dessuten var det flott å kunne avslutte boken ved inngangen til et år som 2006 – med så mange dyktige kvinnelige musikere på plateselskapenes lister, sier hun.