JEG ELSKER JULEN. Julepølser, juleribbe, julebrus, julesnop, juleverksted, juleglede, juleshopping, julegaver, julekalender, julestjerne, pinnekjøtt, pepperkaker, pepperkakehus, pepperkakebyen, kakemenn og alt annet julete. Selv sjokoladen smaker bedre når den er formet som en nisse eller snømann.

Jeg gjør alt jeg kan for å komme i skikkelig julestemning, men må hvert eneste år innse at det ikke er like enkelt som før.

Jeg mangler nemlig den gode troen. Den troen som gir små barn stjerner i øynene. Og da snakker jeg ikke om troen på verken julestjernen eller jesusbarnet.

Jeg tenker på den gode, runde og gavmilde mannen som kun bryr seg om en har vært snill. Han som alltid lytter og som stort sett oppfyller ønskene dine. Jeg snakker selvsagt om mannen over alle menn. Selveste Julenissen.

Julen 1987 fant dessverre også jeg ut at det som virker for godt til å være sant som oftest er nettopp det. Et av julens desidert største høydepunkt brast for meg da mine to eldre kusiner fant ut at de skulle dele de voksnes hemmelighet med meg.

Den hvitskjeggete, gamle og gavmilde mannen som sto midt i stuen og tyllet i seg en kald Hansa mens han slo seg på magen, var verken fra Nordpolen, Ulriken eller Fløyen. Det var bare tante Trude som hadde kledd seg ut...