Alle mine fineste TV-minner er knyttet til et sosialt fellesskap: Det året på Hovefestivalen der storskjermen sluttet å virke, men noen snarrådige sjeler i arrangørkomiteen skaffet til veie en liten reise-TV på størrelse med en melon. TV-en ble plassert på et provisorisk byggverk av planker, plast og teltstenger, og der sto vi, kanskje hundre stykker, og glante på den aller skjønneste Spania-generasjonen av dem alle avansere til finalen i fotball-VM. Aldri har leirbål-metaforen truffet bedre.

Eller den gangen i 2004 da jeg og noen andre og like retningsville backpackere stimlet sammen i en privat garasje utenfor Beijing, bare for å se Hellas — det fordømte Rehhnagel-Hellas - vinne hele mesterskapet på en ussel heading. Måtte Herren la sitt ansikt lyse over deg, Angelos Kharisteas.

Eller, selvfølgelig, da Norge slo Brasil i Marseille. Den som fremdeles tviler på fotballens transcendens, eller fremmer påstander om nordmannens «reserverte kulde», kan jo ta en titt på scenene som utspilte seg på Karl Johan denne sankthansaftenen.

Ah, disse minnene, hvis nimbus bare skinner sterkere for hvert år som går. Hvor ville jeg vært uten dem?

Disse TV-minnene handler bare tilsynelatende om fotball. Fellesnevneren er dypest sett en annen: den rituelle sammenkomsten. Jubelens og skuffelsens mer eller mindre samstemte klang. For hvor trist er vel ikke den ensomme seiersdansen? Jubelbrølet som kastes vegg-i-mellom i et tomt rom?

Jeg vet hva jeg snakker om. For i vintersportssammenheng er jeg stadig vekk hensatt til å glede meg over de norske idrettsprestasjonene helt på egen hånd. Da en purung Petter Northug, på sitt aller råeste, parkerte svensken og russeren på oppløpet under ski-VM i Sapporo i 2007, satt jeg med øreplugger foran en laptop for ikke å forstyrre de andre på kontoret.

Lyden av en hånd som klapper, sa du? Det er lyden av en high-five som ingen gjengjelder.

Livet er fullt av mysterier, og dette er ett av dem: Norge renner snart over av fotballpuber der supporterne ikler seg sine Premier League-drakter mens de drikker daft, britisk øl og dyrker det sosiale samværet. Her skapes glede og fortvilelse. Identitet og mening.

Dermed melder spørsmålet seg: Hvorfor i huleste er det ingen som har overført denne sjelens glade pilegrimssang til skisporten? Hvorfor er det ingen norske pub- eller kaféeiere som har forsøkt å kapitalisere på nordmannens umettelige skiappetitt? Selv NRKs kombinertsendinger kan vise til seertall som TV 2s fotballsendinger bare kan drømme om.

I stedet er norske kvinner og menn i hus og hytte dømt til å innta sin vintersport alene i stresslessen eller krøkt over en utilrådelig liten skjerm på arbeidspulten.

Selv under mesterskap gjelder denne regelen. Når det arrangeres verdensmesterskap i fotball, er det den naturligste ting i verden at folk samles. Dette er fotballens sosiale side, og den er like uuttalt som selvfølgelig: Fotball er ikke så mye noe som er, som noe som skjer - i fellesskap. I sommervarmen vil også de fleste arbeidsgivere se gjennom fingrene med at arbeidskollegiet konsekvent legger møtene til TV-rommet.

Dette i kontrast til fjorårets Sotsji-OL der Oslo-ordfører Fabian Stang nektet kommunens ansatte å se langrenn i arbeidstiden. I høst så han seg beføyet til å gå ut med den samme henstillingen før sjakk-VM. Argumentasjonen kan bare betegnes som veldig protestantisk: «Jobb er jobb (…) Man kan kose seg med hyggelige ting når man har fri». Eller som Bjørnstjerne Bjørnson sa det: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg. «

Etter massivt press fra blant annet LO (!), varaordføreren (!) og arbeidsgiveransvarlig i Oslo kommune (!), måtte Stang gjøre retrett: La gå, det skal være lov å leve litt i arbeidstiden også.

Det mest interessante med alt dette rabalderet var likevel noe annet: Det underliggende premisset om at mesterskapet kolliderte med folkets arbeidstid. For den norske velferdsstatens ve og vel var dette et prinsipielt spørsmål siden vinter-OL, ski-VM og Tour de Ski arrangeres på dagtid, og da er jo folk egentlig på jobb.

Til det er det bare å si: Har du noensinne forvillet deg inn på et kjøpesenter på dagtid? Det kryr av folk! For Norge er ikke et åtte til fire-samfunn lenger. Folk jobber turnus, de er arbeidsledige, uføre, selvstendig næringsdrivende, de har nattevakt, de er døgenikter, frilansere, kunstnere eller de har tatt sluttpakke eller AFP. Eller de jobber på Institutt for medievitenskap.

I det hele tatt: Det finnes et vell av mennesker der ute som med mer eller mindre god samvittighet kan sitte og se på langrenn en vanlig tirsdag i januar.

Og alt de drømmer om er en storskjerm og en gjeng likesinnede.

Ski-VM i Falun begynner 18. februar.