Cirka klokken halv sju om morgenen, 16. januar i år, tok Statoil-ingeniør Bjarne Våge sitt livs viktigste beslutning.

Han hadde to valg: Løpe eller legge seg ned.

57-åringen løp.

Rett bak ham sto en tungt bevæpnet terrorist.

— Han brølte: «Stop, or I’ll kill you. You know I’ll kill you».

— Jeg var overbevist om at jeg ville bli skutt i ryggen, sier Våge.

Stormet kontoret

Igjen på bakken lå gislene Tore Bech (58) fra Bergen, Thomas Snekkevik (35) fra Austrheim og Hans Martinius Bjone (55) fra Hadeland.

En drøy time tidligere stormet fire bevæpnede og maskerte terrorister kontorbygningen der Våge og de tre andre nordmennene akkurat hadde startet arbeidsdagen ved gassanlegget i Sahara-ørkenen.

— Jeg så bare øynene på terroristene. De pekte på oss med kalashnikovene sine, kommanderte oss på bakken, og sa at vi var tatt som gisler. De spurte hvem som hadde stengt ned anlegget, sier Våge.

Terroristene slurvet

De fire nordmennene ble ført ut og plassert i en Toyota Landcruiser. Våge havnet på lasteplanet sammen med Thomas Snekkevik. De ni terroristene stoppet først ved anleggets kommandosentral, i håp om at noen av de fire kunne restarte gassanlegget.

Det lyktes ikke.

Så, mens de sto utenfor et av de tre gasstogene ved anlegget, kjente Våge at den ene hånden var løs. Terroristene hadde slurvet da de festet strips rundt håndleddene hans. Da terroristlederen ba ham legge seg ned, tok Våge valget.

— Jeg kunne legge meg ned, eller springe. Kroppen min tok meg avgårde. Jeg skjønte at dette var den sjansen jeg fikk, og det skjedde automatisk.

Løp i sikk-sakk

Våge løp først 30-40 meter, gjennom gasstog 3, mellom rør og strukturer. Han kastet seg ned en skråning. Løp videre. Hoppet over to gjerder. Brakk et ribbein da det ene gjerdet ga etter. Løp videre. Gjemte seg i sanddynene.

— På et tidspunkt løp jeg i sikk-sakk-formasjon for å unngå å bli truffet. Jeg formelig kjente kulene i ryggen. Men terroristen skjøt aldri etter meg. Han bare brølte.

Våge berget livet, og noen timer senere ble han ført til en militærleir et par kilometer unna. Han vet fortsatt ikke hvorfor terroristlederen lot være å skyte.

— Jeg tror ikke de var innstilte på å drepe noen på det tidspunktet. Det var kanskje ikke en del av planen. Dessuten var det mørkt, sier han.

Tenkt mye på de andre

I ettertid har han tenkt mye på de tre andre som lå igjen på bakken da han la på sprang. Det gjør vondt å tenke på at han ikke kunne gjøre noe for Hans Bjone, Tore Bech og Thomas Snekkevik.

De ble senere drept.

Våge har mer enn én gang kjent på følelsen av å ha forlatt dem.

— Det plager meg at jeg ikke kunne gjøre noe for de andre, og det har vært noe av det tyngste for meg. Det har gjort at jeg ikke klarer å glede meg veldig over å være i live, sier han.

Ethvert forsøk på kommunikasjon nordmennene imellom, ble effektivt avbrutt av terroristene. I minuttene før aksjonen var det ingenting som tilsa at dagen skulle ende så tragisk.

— Hans, Thomas og Tore satt på kafferommet da jeg kom på jobb. Det var god stemning, og de lo av en eller annen vits som ble fortalt, sier Våge.

Så gikk lyset. Og alarmen.

- Hadde vært død

Våge har i ettertid snakket med familien til Thomas Snekkevik. De har sagt at han gjorde det riktige. Ved å bli igjen, hadde han bare blitt nok et menneske terroristene kunne ta livet av.

— Hvis jeg hadde blitt igjen der, hadde jeg vært død i dag, sier Våge.

- Skal du tilbake på jobb ved anlegget igjen?

— Jeg vil ned dit igjen, men kun for å se hvordan jeg vil reagere. Jeg tar ikke noen endelig beslutning nå. Det er for tidlig, sier han.