Brevet fra ungdomsskolelærer Anne Spilling Johanssen har fulgt meg i hele mitt voksne liv. De snirklete bokstavene på stivt papir kom i posten noen måneder etter at vi hadde tatt farvel med hverandre for siste gang i 9. klasse.

Siden har den gule konvolutten overlevd utallige flyttelass, rotete kollektiv og støvete boder. Brevet minner om en fjern tid da verden fremdeles var ny og en kvise kunne ødelegge hele uken.

Men først og fremst minner det om et menneske som så meg, som trodde på meg og som var følge på den kronglete veien fra barn til ungdom.

19 ÅR SENERE. Døren i den hvitmalte villaen utenfor Kristiansand går opp. En spinkel kvinne kommer til syne i åpningen. Hun smiler og strekker frem armene. I et lite sekund er det som om alle lagene med år skrelles bort, som om ingenting har skjedd og jeg fremdeles er en uferdig 15-åring på vei ut i livet. Omfavnet av en trygg voksen.

Hun serverer vafler og kaffe på brodert duk i stuen. Med store rokokkomøbler og malerier på veggene er rommet nøyaktig det samme som da Spilling, som vi kalte henne, inviterte til klassefest på begynnelsen av 90-tallet.

Etter at hennes egne barn flyttet ut, fylte hun ofte huset med tenåringselevene sine. Hun bakte croissanter til franskklassen og lot hormonelle 8.-klassinger herje i hallen. Hvis noen hadde det ekstra vanskelig, var døren åpen.

— Dess mer du gir av deg selv, jo mer får du tilbake. Jeg liker å ha nær kontakt med menneskene rundt meg. Det gjaldt også elevene. Kontakten med dem har gitt meg et utrolig rikt liv, sier 72-åringen.

YRKESLIVET er for lengst over. Etter 40 år som lærer måtte hun motvillig gi seg på grunn av helseproblemer. Fremdeles savner hun skolen og tenker ofte på tidligere elever.

— Jeg har lært veldig mye av dem. Det er så godt å se når det går bra, sånn som med deg. Men jeg ser jo også de som ikke har taklet livene sine. Noen er narkomane. Jeg treffer dem på gaten og slår av en prat av og til. Da gjør det vondt.

Vondt kunne det også være når alt gikk i stå i klasserommet.

— Hvis det gikk dårlig en dag, kunne jeg være uhyggelig lei meg. Noen ganger var jeg helt knust og tenkte jeg måtte komme meg over i noe annet fortest mulig. Men neste dag var gjerne alt annerledes igjen. Da tenkte jeg at et bedre yrke kan ingen ha.

Pensjonisten ler når hun hører motsetningen i det hun sier.

— Jeg ville valgt å bli lærer om igjen hvis jeg fikk muligheten. Det ville jeg virkelig.

SAMMEN IGJEN: Stuen til Anne Spilling Johanssen har huset mange klassefester. Da hennes egne barn ble voksne og flyttet ut, åpnet hun dørene for elevene sine. Det er 19 år siden jeg traff henne sist, men minnene fra timene hennes på ungdomsskolen sitter som spikret.
JAN M. LILLEBØ

MED UTDANNING fra universitetet i fransk, tysk og engelsk begynte hun karrieren sin i den videregående skolen, eller gymnaset som det het den gangen. Men etter noen år gikk Anne Spilling Johanssen over til å undervise i ungdomsskolen.

Det viste seg å være et riktig valg.

— Årene mellom 13 og 16 er så utrolig viktige i et menneskeliv. I denne alderen er det mulig å gjøre noe, å endre kursen. Det er derfor jeg er så opptatt av å få inn flere ressurser på dette stadiet. Mange tidligere elever har snakket til meg om hvor viktig det var at noen så dem. Noen ganger kan det være nok til å gjøre en forskjell. Nok til å gi en ny retning.

Men hun er også opptatt av at lærere har også makt til å rive ned.

— På samme måten som vi kan bygge opp, kan vi ødelegge et menneske. Det er et stort og farlig ansvar som jeg har tenkt mye på.

SELVTILLIT var grunnstammen i btundervisningen til Spilling. Ingen fikk si «det klarer jeg ikke» i klasserommet hennes. Ofte leste hun opp strofen fra Ingvar Moe sitt dikt «Eg kan!»

«Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an. Om nokon vil seie dei trur at eg kan!»

— Hjernen er villig til å prøve alt, vet du. Vi må ikke hindre den ved å si til oss selv at vi ikke klarer det vi har lyst til. Man må kanskje øve en stund først, men alt er mulig! Dette har jeg strevd og jobbet med selv også.

Brevet ligger i vesken. Jeg tar det frem og ber henne lese den siste siden. Stemmen blir tykk. Endelig kan jeg si det jeg tenkte som tenåring, men aldri fikk sagt. At hun var viktig for meg også. At hun gjorde en forskjell.

— Åh, så godt det er å høre, svarer hun.

GLAD I ELEVENE SINE: Hvis Anne Spilling Johanssen skal gi ett råd til unge lærere, er det at de må lære seg å bli glad i elevene sine. - Det handler ikke bare om fag, men om å se menneskene. Elevene må trives og bli sett. Da lærer de best, sier hun.
JAN M. LILLEBØ

Har du en lærer som har gjort inntrykk på deg? Fortell oss om det i skjemaet under!

BREVET HUN IKKE GLEMMER: «Jeg kan ikke huske elever jeg ikke er blitt glad i og har lært mye av (...) Men noen har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og du er blant dem.»
JAN M. LILLEBØ
GJENSYNSGLEDE: Forrige gang jeg besøkte huset til Anne Spilling Johanssen var på lunsj med franskelevene i 9. klasse. Nå er det gått 19 år siden vi så hverandre sist, men kontakten er den samme.
JAN M. LILLEBØ