Nila (12) har flyttet  fem ganger på to år. Figaro (16) måtte bo på sperret adresse etter å ha blitt utsatt for grov vold. Kari (8) og Per (5) trives hos sin nye fosterfamilie.

De var alle blant de 82 barnevernsbarna i Bergens-området som BTMagasinet skrev om i januar 2010. Felles for dem var at de trengte et nytt hjem. Men ingen visste hvor de skulle bo.

Noen av dem var i en så kritisk omsorgssituasjon at de var akuttplassert. Andre bodde i beredskapshjem, i midlertidig fosterhjem, eller på institusjon, i påvente av noe bedre.

Hva skjedde med dem?

To år senere viser tall BT har hentet inn fra Fosterhjemstjenesten i Bergen og barnevernet at 48 av barna bor i ulike fosterhjem. Ti barn er på institusjon, tre bor på hybel, mens 20 av barna fortsatt bor hjemme. Ett av barna, en mindreårig asylsøker, vet man ikke hvor ble av.

Tre av disse 82 barna er fortsatt i en uavklart situasjon. Det er bestemt at de ikke skal fortsette å bo der de bor, men ingen vet ennå hvor de skal flytte. En av disse er en fire år gammel gutt, som allerede har flyttet to ganger siden han var to år gammel.

-Jeg er overrasket over at så mange som 20 av de 82 barna fortsatt bor hjemme. Informasjonen vi fikk da det ble søkt om fosterhjem til dem, dreide seg om alvorlige forhold, blant annet vold og omsorgssvikt, sier Sigrun-Iren Stokken, avdelingsleder for Fosterhjemstjenesten i Bergen.

Fosterhjemstjenesten jobber for å skaffe nok fosterhjem, og med oppfølging av barn som er plassert i fosterfamilier.

- Jeg håper at de har det bra, men barna er fullstendig prisgitt at alle rundt dem gjør det de skal, både saksbehandlere og andre voksne som har med barna å gjøre. Det er ikke usannsynlig at noen av disse barna havner på våre lister igjen.

Kari (8) krøller seg  sammen i armkroken til fostermor Trine. Hun var syv år da hun kom til sitt nye hjem, med foreldre og den nye storesøsteren Tale. Sier hun ikke husker så mye av de første dagene, bare at hun ble så glad da hun så hunden Buster.

Jeg lekte mye med Tale i starten. Vi lekte prinsesselego og Brats og sånn

- Jeg lekte mye med Tale i starten. Vi lekte prinsesselego og Brats og sånn, sier hun og smiler.

Det er nå halvannet år siden Trine Søilen og Lars Konradsen ble fosterforeldre. Et søskenpar, en gutt på fire og en jente på syv, trengte et nytt hjem.

Fosterpappa Lars sier han var godt forberedt, og følte at kursene hos Fosterhjemstjenesten var nyttige. Likevel var det umulig å vite hvordan den nye hverdagen ville bli.

- Da ungene faktisk kom til oss, ble det hele så skummelt. Vi visste at nå var det ingen vei tilbake, vi ville jo ikke at barna skulle flytte enda en gang når de først var kommet til oss, sier Lars.

BTs gjennomgang  av skjebnene til de 82 barna viser at ikke alle var like heldige som Kari og Per.

24 av barna har flyttet to ganger eller mer siden januar 2010. To barn har flyttet fire ganger, mens syv av barna har flyttet tre ganger. Tre barn og ungdommer som i utgangspunktet trengte mer stabilitet, har bodd samme sted bare noen måneder av gangen.

 Osman (17) har flyttet seks ganger på to år. Han har psykiske problemer, og trenger svært tett oppfølging. I løpet av disse to årene har han bodd i to ulike fosterhjem, men ingen av forsøkene på å la Osman bo i en familie har fungert. Han bor nå på en institusjon i Bergen.

 Nila (12) fortalte på skolen at hun ble utsatt for vold hjemme. Siden 2010 har hun flyttet fem ganger. Plasseringen i fosterhjem måtte avsluttes etter en episode der hun var til fare for seg selv og andre. Nila flyttet til et barnehjem. Etter noen måneder der flyttet hun hjem igjen etter vedtak i Fylkesnemnda.

 Ann-Sofie (14) ble utsatt for vold og omsorgssvikt hjemme. I løpet av de siste to årene har hun flyttet fem ganger, og bodd på barnehjem, akuttinstitusjon og i familiebasert tiltak. Det har vært store samarbeidsproblemer mellom foreldrene og barnevernet. 14-åringen bor i dag i et statlig barnevernstiltak.

- Det er en tragedie. Årsakene til flyttingene kan være mange, men flytting i seg selv er veldig dramatisk og alvorlig, sier Gunvor Nilsen, leder av barnevernstjenesten i Ytrebygda. Nilsen, som har 18 års erfaring fra barnevernet, sier at et av kriteriene når barnevernet fremmer en sak for Fylkesnemnda om å overta omsorgen, ofte er at barna trenger økt stabilitet.

- Noen av barna har allerede flyttet mye før kjennelsen i Fylkesnemnda. Da er det frustrerende at dette skjer, og det er helt klart veldig skadelig for barna. Når vi ikke klarer å skape stabilitet for barna, så er ikke det systemet vi har godt nok.

Ferske tall viser at Bergen kommune fremmet 64 saker der barnevernstjenesten ønsket å overta omsorgen.

Sakene ble fremmet for Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Hordaland og Sogn og Fjordane i 2011. Barnevernstjenesten fikk medhold i 90 prosent av sakene. I hele Hordaland ble det fremmet 121 saker, og medholdsprosenten var 91 prosent.

- De sakene vi fremmer, er de groveste og mest opplagte. Denne statistikken tyder på at vi fremmer for få saker. Det kan bety at det fremdeles bor en del barn hjemme som ikke burde bodd hjemme, sier Gunvor Nilsen.

For Kari og Per  førte stabiliteten og rutinene i den nye hverdagen til at de ble tryggere. Nye venner og gode naboer førte til økt trivsel. Sakte, men sikkert ble husets nye beboere en del av familien.

Kari ler når hun forteller at lillebroren fremdeles er litt rampete, og lyser opp når hun hører at storesøster Tale skal bake sjokoladekake til kvelds.

Trine roser fosterdatteren for å være flink å stå på skøyter, flink til å lese, og for å ha en utpreget rettferdighetssans.

- For av og til er livet så urettferdig, mamma, sier Kari og knytter nevene.

Trine svelger, og stryker henne på kinnet.

Noen ganger er livet faktisk veldig urettferdig.

- Ja, det er det. Noen ganger er livet faktisk veldig urettferdig.

HVERDAGSLIV: Tale (14) må skynde seg for å rekke konfirmasjonstime. Mamma Trine gir fostersønnen Per (5) en bjørneklem før hun går, og Lars smører brødskiver til fosterdatteren Kari (9). Barnas biologiske familie ønsker skape ro rundt barna, og vil ikke at søskenparet skal identifiseres i avisen.
VEGAR VALDE

Tale, Trines biologiske datter, var tolv år da hun fikk vite at familien skulle utvides fra tre til fem.- Jeg hadde overhodet ikke lyst til at to fremmede barn skulle flytte inn huset vårt. Jeg var enebarn, og jeg ville ikke dele mamma med noen, sier Tale.

Tale ser på mamma, og sier hun synes det er blitt for mye i perioder. Hun vet at Trine og Lars ville det så sterkt, men vet også at hun ville at ting skulle være som de var.

- Det verste var da de kalte min mamma for mamma første gang. Jeg husker at det var helt forferdelig. Men heldigvis har vi kommet oss igjennom det, og nå går det veldig mye bedre, sier Tale.

Fosterhjemstjenesten  arbeider for å finne løsninger som gir barna en mer stabil hverdag. Likevel er ikke utilsiktede flyttinger til å unngå, sier Sigrun-Iren Stokken i Fosterhjemstjenesten.

Noen ganger skyldes flyttingen uforutsette faktorer som akutt sykdom hos fosterforeldrene.

- Andre ganger er det tydelig at fosterhjemmet ikke fungerer. Barnet kan ha helt andre behov enn det fosterfamilien kan tilby, eller er så tilknytningsskadet og krevende at det ikke er forsvarlig at det skal bo i en familie med andre barn. Noen ganger skjer flyttingen fordi forholdene i den biologiske familien er endret, slik at de kan flytte hjem, sier hun.

Stokken mener faren med barn som gang på gang blir «revet opp med roten», etter hvert er at de ikke klarer å slå rot noen steder.

- Flytting kan være vanskelig også for barn som har det helt topp, men de klarer seg som regel fint fordi de har foreldrene sine å støtte seg til. Fosterbarn flytter alene, ofte bort fra sin kultur og alt de kjenner.

En fjerdedel av  barnevernsbarna hadde flyttet mer enn fire ganger etter at barnevernet overtok omsorgen for dem, viser en studie fra 2007. Studien fulgte 74 barn som var plassert av barnevernet gjennom en periode på nesten åtte år. I snitt hadde barna flyttet 2,5 ganger etter at de flyttet hjemmefra, ifølge forsker Øivin Christiansen ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Uni Helse.

- Som gruppe er foreldrene som blir fratatt omsorgen for barna dårligere stilt sosioøkonomisk og bostedsmessig. De bor i mye større grad enn andre i leid bolig, noe som innebærer hyppigere flyttinger, sier Christiansen.

To av barna hadde 11 flyttinger i løpet av de åtte årene studiene pågikk. Effekten av rotløsheten var tydelig hos flere av barna. Når barnevernet mislykkes i å skape stabile rammer rundt barnas liv, fører det ofte barna inn i negative sirkler.

Håp om at en ny flytting skal bety nye muligheter, blir etter hvert erstattet med manglende tillit til voksne og manglende tro på at det er noen vits i å bli en del av den nye fosterfamilien

- Håp om at en ny flytting skal bety nye muligheter, blir etter hvert erstattet med manglende tillit til voksne og manglende tro på at det er noen vits i å bli en del av den nye fosterfamilien. Mange av dem som har flyttet mest, har som regel også flyttet hjem for en periode, med nytt brudd som en følge, sier Christiansen.

Han understreker at flertallet av de barna de fulgte, hadde bodd minst fire år i fosterhjemmet de da var i.

BTs oppfølging  av de 82 barna som hadde en uavklart bosituasjon eller bodde i et uegnet hjem i 2010, viser altså at 20 av disse barna fremdeles bor hjemme. I ti tilfeller trakk barnevernet saken, og i åtte saker fikk ikke barnevernet medhold i Fylkesnemnda om omsorgsovertakelse. En av ungdommene er blitt myndig, og valgte selv å flytte hjem. Fylkesnemnda vedtok at ett av barna skulle flytte hjem igjen.

- Noen ganger blir saken trukket fordi barnevernet kommer til enighet med foreldrene om at det skal settes inn tiltak i hjemmet. Noen ganger er det tilstrekkelig, andre ganger fungerer det ikke, sier Stokken.

-  Vi har jevnlig saker som blir trukket der vi tenker at «denne får vi tilbake», og det gjør vi. Det er klart vi ser saker der barna burde vært tatt ut av hjemmet for lenge siden, og at de har levd under dårlige forhold selv om det er enkelte hjelpetiltak i hjemmet. Men dette er vanskelige vurderinger, og det skal mye til før barnevernet har hjemmel til å gripe inn med tvang.

I noen av tilfellene er saken avsluttet fra barnevernets side. Da skjer det som oftest ikke mer før det eventuelt kommer inn nye bekymringsmeldinger om barnets situasjon.

- Vi kan ikke med hånden på hjertet si at det er stabilt i alle tilfellene. Noen av barna har vært utsatt for vold og grov omsorgssvikt, og er tilknytningsforstyrret. Vil de klare å knekke kodene med å komme seg inn i en familie, skape relasjon til dem? Ofte er det mye støy rundt barnet, med utfordringer knyttet til biologisk familie.

Syttenårige Janne  titter ut og opp mot de tåkelagte fjellene som omkranser Nesttun. Hybelen ligger i kjelleren i et eldre hus. Hun beklager rotet, men hybelen er plettfri.

På pulten ligger en tykk mappe med dokumenter. Her ligger historien om Jannes liv.

Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg. Jeg har jo alltid måttet klare meg selv

- Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg. Jeg har jo alltid måttet klare meg selv, sier hun og lukker døren bak seg.

Hun tar den innestengte aggresjonen ut ved å skrive om strevet med å fullføre videregående med dysleksi og ADHD i bagasjen. Hun skriver om mammas rusmisbruk, det turbulente forholdet til pappa, og et liv som kasteball i barnevernet. Noe av det tyngste ved å flytte på hybel var å spise middagen helt alene.

- Jeg innså plutselig at nå er jeg virkelig helt alene i verden. Og jeg er jo bare sytten, liksom. Barnevernet betaler husleie og strøm og litt penger til mat. Hvis jeg trenger noe mer enn det, har jeg ingen jeg kan gå til.

Janne var baby da hun havnet i fosterhjem første gang. Så flyttet hun tilbake til pappa, til et forhold som var preget av dårlig kommunikasjon og mangelfull oppfølging. En periode bodde hun hos besteforeldrene, der piller og alkohol var inne i bildet. Likevel har Janne gode minner fra latterkrampene hun og mormor hadde, selv om mormor ikke var edru. En periode flyttet mamma inn igjen til mormor. Avhengighet tar ingen hensyn, og mamma ruser seg mens Janne ser på.

Janne sier flere i barnevernet har fått sjokk når de har oppdaget hva som egentlig har foregått. Spurt hvorfor hun ikke har fortalt hvor ille det egentlig sto til.

Jeg visste jo ikke om noe annet liv. Jeg trodde det var normalt å ha det sånn

- Jeg visste jo ikke om noe annet liv. Jeg trodde det var normalt å ha det sånn, sier hun.

Farens romantiske forhold førte til stadig nye bosteder. Og Janne ble med på lasset. Hun måtte bytte skole syv ganger fra 1. til 10. klasse. Janne tror hun har flyttet 12–13 ganger totalt, men er ikke helt sikker. Sier hun er glad i foreldrene sine, til tross for at sårene de har påført henne er grodd til arr.

Janne sier hun er takknemlig for hjelp hun har fått, men var lenge bitter på barnevernet.

- Jeg har mange ganger vært bitter for at barnevernet ikke grep inn før. Jeg tenkte på hvordan livet kunne vært da.

Akkurat nå:  I slutten av januar 2012 var det 79 barn i Bergen som ikke visste hvor de skulle bo. 14 av barna som har en uavklart situasjon akkurat nå, er under fem år gamle.

- Vi har som mål å skaffe 150 nye fosterhjem i 2012 for å dekke behovet. Det blir vanskelig å nå det målet. Klarer vi det ikke, går det ut over barna som må vente på nytt hjem, sier Stokken.

Navnene som er brukt på barna i denne saken er fiktive.

ALENE: - Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg. Jeg har jo alltid måttet klare meg selv, sier Janne (17).
VEGAR VALDE
DOKUMENTASJON: Janne har en tykk mappe med dokumenter som forteller historien om hennes liv.
VEGAR VALDE
HVERDAGSLIV: Tale (14) må skynde seg for å rekke konfirmasjonstime. Mamma Trine gir fostersønnen Per (5) en bjørneklem før hun går, og Lars smører brødskiver til fosterdatteren Kari (9). Barnas biologiske familie ønsker skape ro rundt barna, og vil ikke at søskenparet skal identifiseres i avisen.
VEGAR VALDE
STORESØSTER: Det var ikke bare enkelt da enebarnet Tale skulle få to nye fostersøsken. I dag syns Tale forholdet til husets to minste er veldig bra.
VEGAR VALDE
RASERIANFALL: Fostermamma Trine betegner maktkampene med den femårige fostersønnen som store i starten. – Men det har aldri vært noe alternativ å gi opp.
VEGAR VALDE
fosbarnvern02.jpg