La oss ta en oppsummering. Syng disse ordene sakte for deg selv. Dette er 1980-tallets mantra:

Merceeeedes (Geländewagen, eller børstraktor).

Champaaaaaaagne (i magnumflasker).

Roooolex.

Pooooco Looooco.

Lååånefinansiert foooorbruk.

Tenker det skurrer kraftig i ørene fremdeles, ja. De sinnssyke årene fra 1984 til 1987 var kanskje den eneste ekte kulturrevolusjon Norge noensinne har opplevd.

Det var da Norge virkelig oppdaget at verden var et grunnleggende kapitalistisk sted. Det var da gerhardsen-epoken for alvor rullet inn i solnedgangen.

Jappetiden var en motreaksjon, et ekstremt febersjukt opprør mot alt som var stivt og gammelt. Lukningsvedtekter, tv-monopoler, pinnstivt byråkrati og krevende knekkebrødrealisme. Samtidig plasket Høyrebølgen over landet og fristilte alt som var av kredittmarkeder. Det var penger å få! Penger å tjene!

Jappene ble så ruset på sin egen frihet at de til slutt fremstod som relativt ekle egotrippere med forkjørsrett i alle retninger og fri børst i baren.

Det var kanskje da solidariteten la seg ned for å dø. Og etter hvert så det ikke pent ut. Fargene var fæle, klærne var fæle. Og unge nordmenn overdoset på hårpleieprodukter i så stor grad at de i dag knapt orker se seg selv på bilder fra den gang.

Selvfølgelig kom det fra USA . Vinteren 1984 var demokratene i full gang med å finne en kandidat som kunne hamle opp med Ronald Reagan.

En av kandidatene var Gary Hart. En pen mann med gull i munnen og lommene. Bak ham reiste det seg plutselig en hel generasjon unge supportere, pene i tøyet, grenseløst ambisiøse og liberale. Et direkte motstykke til 70-talls-hippier og slitne 68-ere.

Trendforskere fant fort ut at dette var et helt nytt tilskudd til velgermassen, og døpte dem «Young Urban Professionals», eller Yuppies.

Litt senere ble Gary Hart tatt med buksene nede etter et fuktig motellbesøk med en dame som slett ikke var hans kone. Hart ble brutalt lagt i kjelleren, mens Yuppiene sto igjen som vinnere (det er en selsom ironi her, et eller annet sted...).

Det spredte seg fort. Den 8.desember 1984 sto den aller første artikkel om Yuppiene (eller Jappene) på trykk i Norge, i Dagbladet. Journalisten skrev også bok om fenomenet. Ham skal vi snakke alvorsord med senere.

I begynnelsen var fascinasjonen over de unge og framfuse hyper-jyplingene endeløs. Men det endret seg fort. Etter ett år mente mange redaksjoner og politikere at jappene var storkjeftet søppel som bare var ute etter trøbbel. Og enda et par år senere fikk de skylden for bankkrise, konkursras og det som verre var.

— «Jappekulturen» som vi opplevde på 80-tallet sto i grell kontrast til moralske kvaliteter som nøysomhet og forvalteransvar. Slikt straffer seg. Spekulasjon og overforbruk er i realiteten å stjele fra andre.

Det sa Kjell Magne Bondevik da landet var konkurs og jappene hadde løpt og gjemt seg.

Lurer på hva han sier i dag, han som er statsminister for et land som flyter av melk, honning, lave renter og champagne.

Champagne, ja. I jappetiden boblet det over av boblevann, og champagne ble symboldrikk for hele den partyglade generasjonen.

Hver gang landets velstand skal måles, bør man bare ringe polets statisikk-avdeling.

— Jo, her går det unna du, sier konsulent Jan Nordahl ved Vinmonopolet.

I 2002 ble det solgt 102.000 liter champagne i Norge. I fjor sprudlet salget seg opp til 121.000 liter. I tillegg viser det seg at hele 30 prosent av all champagne som blir kjøpt i Norge blir båret ut dørene ved de fem polutsalgene i Oslo Vest.

— Ingen andre drikker er så skeivt fordelt her i landet. Dersom en vennegjeng av meklere i Bygdø Allé gjør det bra og skal feire, så merker vi det på champagnesalget, for å si det sånn. Sier Nordahl.

Kjetil Wiedswang heter han. Han som lanserte jappebegrepet her i landet, og til og med skrev bok om det, sammen med kollega Liv Berit Tessem. I dag er han korrespondent i Brussel for Dagens Næringsliv.

Han mener nordmenn egentlig hadde et hyklersk forhold til jappene og jappetidne.

— Det var ingen som likte jappene. Men alle likte å jappe! Alle ville være med på racet, og de fleste syns det var helt greit at det ble flere nattklubber, at tv-monopolet ble opphevet, at noen utfordret gubbeveldet i norsk næringsliv, mener Wiedswang.

— Selvfølgelig var det hele griskt og grådig og lovlig harry med all den hemningsløse fremvisningen av statussymboler. Men jappetiden var samtidig et oppbrudd fra avhengighetskulturen, et oppgjør med et uforståelig stivnet byråkrati. Sånn sett kan du si at jappene vant, til slutt.

Og det var mange av dem. I dag er de glemt og gjemt, de fleste. Men i jappenes adelskalender er det disse karene som rager høyest:

VIP Scandinavia-jappene Tomm Berntsen og Randolf Lie.

Oslobank-jappen Jan Breivik.

Laly-jappene Arne og Wilhelm Blystad.

Pyramidejappen Ole Christian Bach.

Norsk Data-jappen Rolf Skår.

Eiendomsjappen Niels A.B. Bugge.

Medie-jappen Christian Thommesen.

— Jappene var den internasjonale høyrebølgens fotsoldater, og de ristet litt i hele den norske samfunnssorden. Selv om ikke alle var like heldige, sier Kjetil Wiedswang.

— Det interessante i dag er at til tross for den norske forakten for jappene, så er vår fremste ultrajapp i ferd med å bli et nasjonalt ikon, mener han.

— Bare se på Kjell Inge Røkke. Han er på mange måter jappekulturen justert for norske forhold. Han er gründer og spekulant av Guds nåde, han har gått til angrep på Noregs aller største og tyngste bedrifter. Og nå blir han beundret for det. Ting forandrer seg litt på 20 år, sier Wiedswang.

Tjah. I dag er det knapt noen som bryr seg om hvilken bil Røkke kjører. Bare den går fort nok.

Porsche, ja . Porsche er gromme greier. For stadig flere.

Ta Celina Midelfarts doning. Så flott at den ikke får parkeringsbot en gang. Porsche Cayenne. En diger firehjulstrekker for de spesielt autofile.

I 2003 ble det bestilt og solgt 27 sånne her i landet. Av 2004-modellen er det solgt 48.

— Vi har allerede solgt ut hele 2004-kvoten, og har begynt på 2005-kvoten vår, forteller Elisabeth Kristiansen hos Autozentrum i Oslo, der er der de selger sånne biler.

Bilen finnes i en moderat utgave med 250 hk til 890.000 kroner. Eller en turboversjon til 1.690.000 kroner.

Pytt pytt.

Torgrim Eggen har et litt bittersøtt forhold til jappetiden, han.

— Jeg syns det var ganske gøy, jeg. Med utelivet og restaurantene og ideene og alt det der. På slutten av 80-tallet var jo ikke Oslo til å kjenne igjen! mener forfatteren.

I 1992 debuterte Eggen med romanen «Gjeld», om en japp som pådrar seg så mye pengegjeld at det blir fullstendig abstrakt og smertefullt. Få bøker har tatt den norske jappetiden på kornet som den.

— Jappetiden var merkevarens triumf, jeg-journalistikkens, seier og næringslivets evige julekveld. Det var da vi lærte oss at vi lever i en kapitalistisk verden. Vi var visst ikke helt klar over det før, mener Eggen.

— Min mest selsomme opplevelse i jappetiden skjedde faktisk under Melodi Grand Prix i Bergen i 1986. Det var det aller første nedsponsede markedsførings- tricks i Norge, tror jeg. En kveld da jeg kom inn på rommet mitt på Hotel Norge hadde noen vært der og lagt fra seg en hel laks i pen pakning. Da tenkte jeg: Hvem finner på sånt da? Er det virkelig hotellets oppgave å direkteselge laks på den måten? Det var en helt bisarr greie, flirer Eggen.

Har vi blitt noe bedre da? Har vi lært noe? Hvem vet. Jappetid er et så ladet begrep at de fleste nekter å bruke det om vår tidsånd. Angsten sitter tungt i bankhvelvet.

— Pengesnakket i Norge er verre enn noen gang. Vi dyrker suksess i ekstrem grad. Hver gang jeg åpner Aftenpostens kultursider for å lese om norsk litteratur, får jeg vite mest om hva mine kolleger tjener. Vi er jo blitt totalt pengefikserte, mener Torgrim Eggen.

Det er kanskje sånn. Det norske hus er blitt en oljefyrt pengebinge.

Hus, ja. På Aker Brygge, fortrinnsvis. Akkurat i det nabolaget Snorre Olsen sitter og spiser lunsj. Han er sjef for Mekler1, som selger noen av landets mest eksklusive leiligheter.

Snorre smiler tvers gjennom telefonrøret.

— Det går veldig bra. Vi har solgt seks leiligheter hittil i år, og kommer til å selge to-tre til denne måneden. Investeringslysten er helt klart tilbake, sier Olsen.

Så til de grader. Totalt har boligprisene steget med nær ti prosent her i landet siden nyttår.

— Jeg får inn en veldig spennende leilighet for salg her snart, til 11-12 millioner. Og folk står allerede klare for å komme og se på, før den blir lagt ut for salg. I fjor tviler jeg på om mer enn tre-fire stykker hadde giddet å komme på visning. Godbitene bare forsvinner, ser du! Sier Olsen.

Litt statistikk til slutt: Fra 1984 til 1986 steg det samlede private forbruket fra 211 milliarder kroner til 279 milliarder.

I 1984 sparte norske husholdninger nesten 12 milliarder kroner av sin disponible inntekt.

To år senere brukte de 16 milliarder mer enn de hadde.

To år etter det gikk norske storbanker over ende.

Og tjue år etter de aller første jappene tok opp sine aller første millionlån er lånefesten i gang i igjen i Norge.

Var det noen som sa «Mårn døh»?