— Maleriet er et krevende medium, det står jo i ro, sier Jan Sigurd Waage (59). I atelieret hans i Kulturhuset USF henger autografen til soulsjefen James Brown på døren - og det fargesprakende kunstnerverkstedet fylles av lavmælt Bocelli.

Langs veggene er malerier radet opp, bunkevis, klare for transport til galleri s.e. i Sandbrogaten, der de røde lappene knapt kan vente til det blir lørdag.

— Det skal bli deilig å se bildene på plass på galleriveggene, det er liksom bekreftelsen , sier Waage, serverer kruttsterk pulverkaffe og tilbyr oss en palett av en ørelappstol.

— Malingen er tørket, beroliger han før vi setter oss.

På et bord står flekkete rekesalatbokser. De har ikke sett rekesalat på årevis.

— De er gode å blande maling i, forklarer fargeklatten.

Mens sirlige stabler med malingsbokser snart sperrer utsikten til ullteppekafeen på Verftet, BOB-blokkene - og Askøy.

Her har Waage holdt til i tolv år, fra før Kulturhuset ble Kulturhuset, omtrent helt fra tannlegen på Torgallmenningen var ferdigutdannet fra Vestlandets Kunstakademi i 1990, etter å ha gått løs på kunstutdannelse som velvoksen 42-åring.

For å supplere sitt ekspressive talent med formelle ferdigheter om perspektiv og form og farger og alt det der.

«Som kunstner får jeg tatt ut all min galskap, mens jobben som tannlege blir en måte å rydde opp i hodet på», sa han til en avis før bildekunstneren Jan Sigurd Waage ble lut lei av å snakke til journalister om tannlegen Jan Sigurd. Waage.

Vi skjønner.

Helter i åtti

— Det positive ved å komme i gang med kunsten først i moden alder, er at du har arbeidsdisiplinen på plass, forklarer han.

Dessuten finner han velsignelse i at de store kunstnerheltene hans har prestert sitt beste etter at de fylte åtti, som Picasso, Matisse, Chagall - og ikke minst, Willem de Kooning - Jan Sigurd Waages fyrtårn av et forbilde, den abstrakte ekspresjonismens gudfar.

Derfor er det så visst ingen førtidspensjonist som slåss med farger og tyngdekraften til Bocelli, Beach Boys og Bobby Darin der ute på Verftet.

Like engasjert som da han som guttunge om søndagene oste strake veien fra Magnus Barfots gate til Rasmus Meyers Samlinger ved Smålungeren.

— Til slutt kunne jeg alle bildene på fingrene, forteller han.

Kanskje ikke så rart at han har valgt å trappe ned på rotfyllinger og kompositter - og bruke stadig mer tid på akryl og kreativt miljø.

Foreløpig likelig fordelt med tre dager med pasienter og resten av uken med pensel, svamp og kost.

— Folk flest har kanskje litt for stramme rammer om livene sine. De har valgt et yrke, og that's that. Mange brenner nok inne med mye.

Filosoferer han.

Tre år siden sist

Akkurat nå er han «drita nervøs» foran en ny utstilling, dagens. Det er tre år siden sist i Bergen, også da hos velrenommerte s.e. i Dreggen.

Siden sist har han vist seg frem i gallerier i Oslo, Ålesund, Moss og Tromsø. Og flere ganger vært representert på Norske Bilder. Dessuten innkjøpt både av Norsk kulturråd og Statoil. Åtte Vestlandsutstillinger på stripe er det også blitt - og én Statens Høstutstilling.

Inspirasjon hentet han ofte fra fargemette vandringer i Hardangerviddas natur, har vi hørt.

— Da jeg debuterte var det med lesbare landskapsbilder. Siden har jeg lett meg frem til mitt eget uttrykk, sier han.

På samme måte som han inviterer tilskueren til å lete seg inn i bildene hans. Finne en åpning mellom formene.

Sier noen «typisk Jan Waage» om et bilde, blir han sikkert glad.

UTSTILLING PÅ GANG: For tredje gang siden 1998 stiller bergenskunstneren Jan Sigurd Waage ut i galleri s.e. Fra i dag.<p/>FOTO: GIDSKE STARK