Unge gutter traver frem og tilbake med geværene sine. De fyller kuler, tester lufttrykk, røyker og ler.

— Treige? Vel, i paintballmiljøet bruker vi mye tid på å henge rundt, røyke og skryte av oss selv, humrer Pål Helsing, leder i Bergen Bergen Paintballklubb og innehaver av Paintballshop Bergen.

Hver søndag formiddag samles paintballfrelste i Kanadaskogen, og denne søndagen er byredaksjonen med for å prøve ut den mye omtalte plaffesporten.

Ikke røde kuler

Paintball er på mange måter skytespill fra data i praksis. I paintball er det likevel et poeng å tone ned krigsfaktoren.

— Våpenet heter markør og vi skyter med baller, ikke kuler. Dessuten er det veldig vanskelig å få tak i røde baller, for fargen skal ikke minne om blod, forteller han, og legger til:

— Paintball er den tredje mest utbredte ekstremsporten i USA. Der spiller man ofte på lag med ti stykker, men i Europa er det sju på hvert lag...

Jeg nikker og smiler, men henger ikke med i det hele tatt. Som debutant er det andre ting som er viktigere akkurat nå. Gjør det for eksempel vondt å bli truffet?

— Du får saftige blåmerker. En gang hadde jeg så mange blåmerker på brystet at jeg fikk feber, forteller Pål.

Kjempegreier.

Jomfrutur

Ned med masken. Et busskilt er skyteskive. Svisj. Latter.

— Forsøk å sikte litt lavere, foreslår Pål.

Svisj. Bom igjen. Skal jeg lukke det ene øyet?

— Du må skyte mange ganger på rad, Da danner ballene en linje som du kan følge med øynene, sier sjefen.

Greit. Mange svisj, så et knall. Flere knall. Ok, noe er på gang.

Kim leder an inn i skogen. To lag mot hverandre, blir du truffet løfter du armen og går opp på parkeringsplassen.

— Noen spesielle faguttrykk? spør jeg.

Latter.

— Bare «game over», sier Kim.

Vi løper, jeg holder meg bak. Så starter fargeregnet. Jeg stanser opp, stiller meg sidelengs bak et tre og hører at trestammene får bank. Førstemann på laget er oppe med hånden. Jeg har ikke fyrt av en eneste ball. Jeg har ikke flyttet meg en centimeter. Markøren smyges ut og noen baller flyr på måfå. Det andre laget er mørke skygger langt borte. Der, uten at jeg la merke til det, er en brett på jakken blitt rosa. Litt skuffet går armen i været. Ikke noe blåmerke å vise frem her, nei.

For underholdningens skyld

Etter påfyll av baller og litt røyking prøver vi igjen.

— Vi tar høyre flanke. Det er en veldig viktig oppgave, sier Pål.

Høres kjempelurt ut.

Vi springer fortere, kommer nærmere det andre laget. Jeg får markøren på plass, fyrer baller, flytter meg fra stamme til stamme.

— Her!

Pål vifter meg på plass i en dump bak et tre, og jeg løfter markøren på nytt.

Smock. En arm går i været. Motstanderen er blå, takket være meg. Så, umiddelbart: Ka-blam! Jeg ser ingenting, kjenner bare en sur, kunstig smak i munnen. Innertier.

— Det smaker forferdelig, men det er ikke farlig. Av og til når det er konkurranser spiser de baller for underholdningens skyld. Det var en kar som spiste 140 stykker, jeg vet ikke hvor god magen hans var etterpå, ler Pål.

Litt sur smak kan jeg tåle. Hvem var det jeg traff?

Det var Raymond, får jeg opplyst.

— Og hvem var det som traff meg?

Latter.

— Det var mange, det, gliser Pål.

Mer latter. En titt i speilet, og jeg forstår hvorfor. Spiller vel ingen rolle. Nå har jeg min egen skrytehistorie fra paintballbanen.

.

MARITA AAREKOL (foto)<p/>
MARITA AAREKOL (foto)<p/>