MIA KOLBJØRNSEN

HVER SEMESTERSTART DET SAMME. I år viser en undersøkelse fra Huseiernes Landsforbund at 22.083 personer jakter på hybel her i byen. Når alle studentboliger er tatt i bruk, mangler fremdeles 85 prosent av alle landets studenter et sted å bo. På Fantoft Studentby har de lagt madrasser frem til desperate husløse. Andre overnatter her og der hos venner og bekjente. Som Toyah Thorstensen fra Oslo.

«KAN DU HJELPE meg å finne et nytt «romskip»?» står det på lappen som fikk oss i kontakt med Toyah. Hun har hengt lapper opp overalt.

«Jeg krever ikke all verden. (ý) Går gjerne ned i standard til fordel for større plass. Fint hvis stedet ligger i nærheten av en park, bakhage eller hage, for de to kattene jeg bor sammen med liker å være mye ute. Jeg kan betale 3000 pr. måned ekskl. strøm», skriver hun.

Det har ikke hjulpet. Nå har Toyah bodd på en sofa hos en venninne og hennes sønn siden mai. Med sine to katter Balt-hazar og Artemis, henholdsvis kastrert og sterilisert. Rundt sofaen står et salig kaos av et flyttelass. I hjørnet ved siden av sofaen står en to meter høy trestokk Toyah har tatt med seg fra Oslo, så kattene har noe kjent hjemmefra, noe de kan klat-re i. Noe nytt romskip har ennå ikke landet.

— Jeg bodde ni år på et stort proteseverksted på Kampen i Oslo. Det var det som var det forrige romskipet. Der inne var det nemlig som om man var utenfor tid og rom, forklarer Toyah, som håper det ukonvensjonelle ønsket hennes snart blir innfridd. Nå setter hun sin lit til noen hyggelige BT-lesere. Sofaoppholdet i den vesle toromsleiligheten kan ikke vare evig.

— Vi har det hyggelig, men jævlig trangt, sier venninnen.

— Og jeg er ganske lei av barne-tv om morgenen, sier Toyah, som begynner på teknisk tegning på IT-akademiet til uken.

«- KORLEIS FEKK DU FORRESTEN tak i hybelen? spurde eg.

— Eg averterte i Bergens Tidende: «Ung kommunist søker hybel. Røyker, drikk, bannar og knullar. Helst sentralt.»

— Og det fekk du svar på ?

— Det var ikkje grenser for svar. Folk likar ærlege menneske», skriver Ragnar Hovland i «Sveve over vatna».

— Jeg brukte ikke akkurat den annonsevarianten selv, flirer forfatteren, som var student og bodde rundt omkring på for-skjellige hybler i Bergen fra 1972-80. Stort sett ordnet han seg hybel via bekjente.

— De var av varierende kvalitet. Den dårligste var vel det semesteret jeg overtok et rom etter en menighetssøster som tok med seg alle møblene. Jeg satt kun igjen med en pinnestol og en seng. Til gjengjeld var der nesten gratis. Så bodde jeg en periode på Nordnes. Der var det så mørkt at potteplantene døde etter en dag, sier han, uten å synes at det gjorde så mye.

FOTO: ODD MEHUS

— Jeg var ikke vant til luksus.

DET ER VERRE ENN noen gang å finne seg en skapelig hybel her i byen. Men det har aldri vært lett.

— Jeg husker vi satt inne annonse med ordene «stille, landsens, røykfritt par», sier kunsthistoriker Jorunn Veiteberg som også var student i Bergen på 70-tallet.

— Da fikk vi svar fra folk som trodde vi kunne greie oss med utedo og sånt, ler hun. Til slutt ble det Fantoft Studentby og der trivdes hun veldig godt i mange år. Men på et tidspunkt begynte hun å flytte rundt på seg igjen. Og i et anfall av akutt boligmangel endte hun opp i en leilighet i Solheimsviken.

— Jeg tror ikke jeg har ett bilde fra den plassen. Der var helt grusom. Sjøsyk bølgemønstret tapet, blomstrete teppe, stripete sofa, brunt og oransje kjøkken og lilla bølgetapet på soverommet, stønner hun. Det har aldri vært lett.

«LAV LEIE INGEN HINDRING» , står det på lappen Dagfinn Utgård har hengt opp på en oppslagstavle på Studentsenteret.

— Det er mye prisene det kommer an på. Studentene har jo ikke så mye å rutte med, sier huseier Helge Krokeide, som opplevde stor pågang på telefonen etter at han hadde inne en annonse om hybler til leie for noen uker siden.

— Folk ringer fremdeles. Stort sett er det veldig sympatisk ungdom som tar kontakt. Men enkelte ser jo ut som om de har en hel jernvarehandel i ansiktet, ler han. Piercing eller ei. Dagfinn Utgård var heldig og fikk seg et rom i et bofellesskap.

— Ja, jeg har fått meg hybel nå, sier han lykkelig når vi ringer ham.

— Med vindu og det hele. Men litt dyrt. 3500 i måneden, forteller programlederen i Studentradioen og anbefaler folk å klikke seg inn på hybel.no hvis de er på husjakt. Hele sommeren bodde han i et bokollektiv i Parkveien sammen med flere andre ihuga hybeljaktere. Blant annet Anne Bernhardsen. Hun har også hatt flaks. I forrige uke fikk hun plass på asylet.

- DET ER NEMLIG DET VI KALLER det her, sier hun om bokollektivet på Asylplass, med det megetsigen-de skiltet «De intellektuelles forening - administrasjonen» på ytterdøren. Foreløpig har hun bodd her en uke alene. Har ikke møtt noen av de fire andre intellektuelle hun skal bo med fremover. Nå viser hun oss rundt i sitt nye hjem.

— Her et lekkert og kitchy bad, sier hun og åpner en dør. På badeveggen henger et avisoppslag «Mette-Marit - en jente av folket», rundt speilet er det pyntet med kulørte lys. Vi går videre opp trappen, forbi alle Madonna-bildene, til vi kommer til Annes vesle krypinn av et rom. Hun har møblert det så lekkert som mulig. Der er bare plass til en seng og en kommode på rommet hun skal leie for 2030 kroner i måneden. Men sengen er fylt med lekre puter og på veggen henger egen tekstilkunst. Anne går på tekstillinjen på Kunsthøgskolen, snart ferdig med tredje året. Så hun er ikke helt fersk i Bergen.

— Har bodd mange forskjellige steder. Da jeg kom ny her var det helt håpløst. Bodde på sofaen til en kompis en hel må-ned, sier Anne, opprinnelig fra Vågan utenfor Bodø.

Også denne hybeljakten startet trått.

— Hadde annonse inne i avisen og ble tilbudt de utroligste ting. Det kunne være hybel til 4500 i måneden og fire måneders oppsigelse. En dame kunne tilby meg en hybel i Ytre Sandviken til 3500 og fire måneders forskudd. Jeg ville gjerne se den, men det kunne nok ikke la seg gjøre. Damen bodde ikke i byen, så i tilfelle måtte jeg ta den usett. Kan du tenke deg?

Heldigvis lot kameraten Trygve sitt rom på asylet gå i arv til henne.

— Ja, jeg har i grunnen hatt flaks, sier Anne, som etter en strevsom sommer med hele livet i pappesker, endelig kan ta fatt på det gode hybellivet.