LES HOVEDSAKEN:

— Hovedmålet er at alle skal forsørge seg ved eget arbeid. Men vi har en klar plikt på oss til å sørge for livsopphold i perioder.

Det sier helsebyråd Lisbeth Iversen, som samtidig mener det er bra at sosialsjefene sier fra om at de er bekymret for arbeidsmotivasjonen ved høye sosialhjelpssatser.

Kan slå uheldig ut

— Vi har valgt å legge oss på statens satser når det gjelder utmåling av sosialhjelpsstøtten. Vi ser at det kan slå uheldig ut hvis resultatet blir at stønadsmottakeren blir gående hjemme fordi det ikke lønner seg å jobbe, sier Iversen.

— Dette er noe vi jobber mye med. Alle som får sosialhjelp får tett oppfølging med sikte på å komme frem til økonomisk uavhengighet, og vi slår hardt ned på brudd på avtaler og vilkår. Det er fullt mulig å stoppe sosialhjelpen helt hvis vi oppdager at mottakeren ikke holder seg til vilkårene, sier hun.

12 millioner mindre

Hun sier at Bergen kommune brukte 12 millioner mindre på sosialhjelp i fjor enn året før.

— Vi har inntrykk av at det jobbes veldig godt med dette på sosialkontorene, og begynner å se at det går rette veien. De færreste blir gående på sosialhjelp i lang tid og blir det som kalles langtidsmottakere. Vi forsøker hele tiden å fremholde at sosialhjelp skal være en største i en kritisk økonomisk situasjon, og aldri bli en permanent ordning eller en sovepute. Men det finnes selvfølgelig også dem som av ulike grunner trenger støtte lenger, kanskje i form av varige trygdeordninger, sier Iversen.

Helsebyråden understreker at deltakelse i arbeidslivet har stor verdi også når det gjelder integrering av innvandrergrupper.

— Vi skal yte den hjelpen som loven krever, men vi skal også passe på at hjelpen vi gir, ikke gir negative effekter i form av isolasjon og utestengning fra samfunnet, sier hun.

I fjor, før satsene ble oppgradert, var det i Bergen 53 familier med 6-8 barn som fikk sosialhjelp. Åtte av disse fikk stønad hele året og mottok i gjennomsnitt 125.000 pr. familie.

Hva er galt? Hva bør gjøres? Diskuter under: