AFRIKA

Afrika, du varme strøm av blod,

av rennende, skitne tårer,

gjennom tørr sand, tørt gress

og vaiende palmer i fuktig luft.

Afrika, du med dine største smil,

de hviteste tenner,

dine kjærligste hender.

Afrika, du med voldsomme slag,

i sterke stikk av ubehag,

der du slentrer bortover,

mens han løper fra deg,

som en løve og likevel tar du han igjen.

Du Afrika, solens favorittstjerne,

lyser stor og gul som en teppelagt vegg av gull i det fjerne

og kula midt i, steikende svette fra dråpene som drypper fra pannen, fra sola,

og du kommer deg ikke vekk, selv om du løper, så du slentrer,

og tar han igjen.

Sandalene er slitte, bærer halve fotsålen på begge føttene

og du hadde klart deg fint uten, for huden er herdet for lenge siden

og slikker til seg strålene som striende regn,

mens sjelen glimter til i hele øye, i det hvite som i puppillen, som i fargen,

den mørke fargen, og lyset i hjørnet,

bedrøvet allvitende, sørgmodig betraktende,

grusen du går på,

å Afrika.

Guros Afrika.
Ketil Hofslett
Landsbyliv.
Ketil Hofslett