«Til mamma og pappa. Dere er snile og eg elsker dere veldig mie»

Lappen henger på døren til barnerommet i leiligheten i Fyllingsdalen. For et halvt år siden ble det ghanesiske ekteparet småbarnsforeldre og fikk hverdagen snudd på hodet. Det har de aldri angret på. Selv om dagene er slitsomme og familien ikke har den samme friheten som før, så gir barna utrolig mye tilbake.

- Et barn lager alltid glede. Vi tuller med dem og løper etter hverandre i stuen, smiler Jemina Dadzie.

Skeptiske til barnevernet

Jentene på åtte og fem år er heldige, til tross for en vanskelig familiebakgrunn. De har nemlig fått fosterforeldre som kommer fra samme kultur som dem selv.

Hele 30 prosent av søknadene om fosterhjem handler om barn med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Samtidig sliter Bufetat med å rekruttere innvandrerfamilier som er villige til å ta på seg et slikt ansvar. I slutten av august var 31 familier i Hordaland klare til å ta imot fosterbarn. Alle, bortsett fra en, var norske.

Mange i innvandrermiljøene er skeptiske til barnevernet.

Da Fosterhjemstjenesten arrangerte møter i samarbeid med Det Felles Innvandrerråd i Hordaland (DFIRH), var de som møtte opp mest interessert i å stille spørsmål om konkrete saker der foreldre hadde blitt fratatt barna sine. Ingen nye fosterfamilier meldte seg.

DEN NYE FAMILIEN: Før var de tre, nå er de fem. Tegningen, som den eldste av fosterbarna har laget av sin nye familie, henger i glass og ramme i stuen i Fyllingsdalen.

- Nå prøver vi å komme et skritt videre. Fremover vil vi bruke kreftene på å samarbeide med mindre grupper og ha direkte dialog med disse. Vi er klar over at mange har liten tillit til barnevernet i disse miljøene, og det jobber vi bevisst med, sier Morten Waage som er rådgiver i fosterhjemsrekrutteringen i Bergen.

Kulturkrasj

Før de selv ble fosterforeldre, var Jemina og Ebenezer Dadzie blant de innvandrerne som var skeptiske til det norske barnevernet.

- Vi hørte alle slags historier om foreldre som hadde mistet ungene sine. Barnevernet var den store skrekken. Men etter at vi har vært på kurs og lært mer, skjønner vi jo at det handler om at barna skal ha det bra, sier Jeminia Dadzie.

Hun tror at årsaken til at mange innvandrere er overrepresentert på fosterbarnstati­stikken, er at de kommer fra kulturer som behandler barn helt annerledes enn i Norge.

- Min far var soldat. Han ga beskjed om hvordan vi skulle oppføre oss uten å forklare. Noen ganger slo han. Nå har jeg bodd så lenge i Norge at jeg skjønner at dere tenker helt annerledes her. Da kan jeg oppdra barna slik at de passer inn i det norske samfunnet. Men det kan være vanskelig før man er skikkelig integrert, sier 43-åringen.

Manglende informasjon om hva det innebærer å ha et fosterbarn er også en utfordring, mener hun.

- Jeg tror at det viktigste er å være godt etablert og forstå det norske systemet.

Ifølge Morten Waage er det flere ungdommer med innvandrerbakgrunn enn yngre barn som får behov for fosterhjem.

- Familier fra andre kulturer kan få utfordringer med oppdragelsen av denne gruppen. I Norge oppdrar vi små barn ganske tett, mens unge får mer frihet og ansvar. Mange innvandrere er vant til det helt motsatte, der de blir veldig strenge med ungdommene. Dette kan føre til konflikter, sier han.

Ekteparet Dadzie har en sønn på 16 år fra før. Selv om både han og de to jentene har fremtiden sin i Norge, legger foreldrene vekt på at de også skal ta med seg den afrikanske kulturen videre. Mat fra hjemlandet spiser de med fingrene, mens fiskekakene spises med kniv og gaffel.

Å finne et fosterhjem med en etnisk bakgrunn som ligner på den barnet kommer fra, er et uttalt mål for Bufetat.

- Før jentene kom til oss bodde de i et norsk beredskapshjem, men det var ikke alltid så lett for dem. Problemet var at alle kunne se at de ikke bodde sammen med de ordentlige foreldrene sine. Nå fremstår vi som en familie og ingen stiller noen spørsmål, sier Jemina.

Om noen timer kommer de to jentene hjem fra skole og barnehage. Jemina og Ebenezer gleder seg til at huset igjen skal fylles med barnelatter.

- For oss var det helt riktig å ta imot disse barna. Vi går ikke forbi noen som har det vanskelig og trenger vår hjelp, understreker ekteparet.