Nå er hun på rømmen for fjerde gang, og befinner seg på hemmelig adresse et sted på Vestlandet. Hun er en i rekken av de 600 som har rømt fra barnevernet hittil i år, men hennes historie er annerledes enn de flestes:

Hun ble misbrukt i seks år, fra hun var fem til hun var 11, uten at noen fikk vite om det. Overgrepene var smertefulle og så brutale at hun en gang fikk slått hoften ut av ledd. Ikke engang da fortalte hun hva som skjedde.

Først under et sykehusopphold da hun var 12 år, klarte hun å snakke ut om misbruket. Da kom det også frem at overgriperen hadde truet med å drepe henne hvis hun sladret.

Siden har hun slitt med alvorlige traumer. Hun har gjort utallige selvmordsforsøk, drevet mye med selvskading, og i en periode snakket hun overhodet ikke. Hun har aldri vært kriminell, aldri brukt narkotika og aldri vært voldelig.

Som et fengsel

Etter sykehusoppholdet for fire år siden tok det ett år før barne— og ungdomspsykiatrien (BUP) tok tak i jenten og tilbød samtaleterapi i korte perioder. Men i fjor hadde de ikke noe mer å tilby henne, og da familien sto hjelpeløse i forhold til de store problemene hennes, fikk barnevernet ansvaret for å finne et sted til henne. Det ble Øvsttunsenteret, barnevernsinstitusjonen som er det nærmeste man kommer et ungdomsfengsel i Norge.

— Det føles som en fengselsstraff, sier 16-åringen til BT.

Hun forteller at straffen for rømningsforsøk er 24 timer innelåst på noe som kalles sluserommet, et helt tomt, hvitt rom med en madrass på gulvet.

— Hvis du klarer å rømme blir du hentet av politiet og lagt i håndjern. Det er kjetting på vinduene, og dørene er alltid låst. Og nesten ingen får lov å besøke deg.

— Hvorfor skal de straffe meg bare fordi jeg har det vondt? spør 16-åringen.

Rømte i friminuttet

— Hvordan klarte du å rømme?

— Fordi jeg fikk gå på en skole utenfor senteret, i en klasse for funksjonshemmede. Jeg stakk av i friminuttet, sier 16-åringen.

Både hun selv og familien ser klart at hun trenger hjelp til å komme over traumene. Selv vet 16-åringen hva hun vil, nemlig å komme til en privat barnevernsinstitusjon i distriktet der hun har vært tidligere og vet at hun trives. Da kan hun også få fullført skolegangen sin. Med unntak av en kort periode med hjemmeundervisning for et år siden, har hun ikke vært på skole de tre siste årene.

Full støtte

16-åringen har full støtte fra en stor familie.

— Jeg skal kjempe for henne til min dødsdag, sier moren.

Hun vet at hun gjør seg skyldig i alvorlige regelbrudd når hun nekter å avsløre jentens skjulested, men vil gjøre det hun kan for å hindre at datteren blir tvangsflyttet tilbake til Øvsttunsenteret.

— Jeg nekter å tro at det kan være rette stedet for en jente som nesten ble ødelagt etter å ha levd i mange år med dødsangst og brutale overgrep, sier moren.

To psykologer som BT har snakket med, og som kjenner jentens historie godt, støtter moren i hennes oppfatninger.

Prøves i retten

Fylkesnemndas tvangsvedtak om plassering ved Øvsttunsenteret vil bli prøvet for retten. Familien krever at vedtaket oppheves fordi de mener jenten er feilplassert.

Jentens advokat, Toril Wik, bekrefter overfor BT at stevning er sendt Bergen tingrett, og at man håper på rask behandling.

— Tidsperspektivet er viktig i en slik sak. Vi kommer til å presse på for å få saken prioritert, sier Wik.

Må holde oss til vedtak

Leder ved Øvsttunsenteret, Lisen Fasting, vil ikke gå inn i denne konkrete saken, men henviser til at det er Fylkesnemnda som har fattet vedtak om at hun skal være på Øvsttunsenteret.

– Vi må forholde oss til vedtak som er fattet der, sier hun.

Fasting understreker at Øvsttunsenteret ikke bare er et sted for «verstinger», men at man tar i mot ungdommer med et svært bredt spekter av komplekse og tunge problemer.

Ba Barneombudet om hjelp

Jenten selv har på eget initiativ bedt Barneombudet om hjelp. Frøydis Heyerdahl hos Barneombudet sier til BT at hun ikke kan kommentere enkeltsaker, men at Barneombudet får mange henvendelser som handler om at barn og unge faller mellom stolene i hjelpeapparatet, ikke nødvendigvis av ond vilje, men fordi instansene ikke samarbeider godt nok.

Rune Nielsen