Den nybakte mammaen til vesle Samuel (6 måneder) sitter i hjørnesofaen i rekkehuset som hun og ektemannen Hans-Christen Salvesen har kjøpt i Sædalen.

— Det var alltid unger hos meg i oppveksten og jeg tenkte at jeg skulle få mange barn da jeg ble voksen, sier Inger Elisabeth Salvesen.

Slik gikk det ikke. Hun fant ingen mann.

En stund var hun inne på tanken om adopsjon, men slo det fra seg.

  • Jeg sa til Gud at hvis han kunne betro meg å være mor for noen som hadde mistet en mamma, så ville jeg det, sier hun.

Inger Elisabeth Salvesen fortalte dette til en venninne som kjente Hans-Christen Salvesen. Han var enkemann med fire barn, og venninnen inviterte både ham, barna hans og Inger Elisabeth på besøk.

— Hun gjorde oss oppmerksomme på hverandre, men det gikk en stund før Hans-Christen tok kontakt, smiler Inger Elisabeth.

Utfordrende og flott

På nyåret i 2007 fikk hun brev fra enkemannen. Han var åpen om sine intensjoner. De to brukte ett år og tre måneder på å bli kjent før de inviterte til bryllup i mars 2008.

  • Jeg ble mamma da. For meg var det en stor gave. Hans-Christen kunne holdt igjen og tenkt at de var hans barn, men hans fire barn ble mine også.

Hverdagen ble snudd på hodet. Fra å være singel yrkeskvinne ble Inger Elisabeth kone og mor med fire barn mellom åtte og nitten år.

  • Det var utfordrende og flott, sier hun og innrømmer at det var spesielt å plutselig bli kalt «mamma».
  • Jeg måtte venne meg til det. Venninnene mine også, ler Inger Elisabeth.

Hun valgte å ta permisjon fra jobben sin som psykiatrisk sykepleier på Haukeland sykehus i to måneder etter bryllupet for å etablere kontakt med barna i familien. Etter hvert fant hun en god balanse mellom jobb og familieliv.

Trøst i tap

En torsdagsmorgen i februar 2009 slo hun følge med Andreas (17), Hans-Christens nest eldste sønn. Hun skulle på jobb på Sjelesorgsenteret på Haraldsplass, han skulle på Fløyen og ake sammen med klassen fra Fana Gymnas.

— Vi gikk forbi barnehagen han hadde gått i og han pekte på et stort tre og fortalte at han var den eneste som hadde klart å klatre til topps, sier Inger Elisabeth som også husker at de snakket om hjertet til Andreas mens de gikk.

Han ble født med en betydelig hjertefeil og måtte opereres flere ganger som barn. Uken i forveien hadde den årlige kontrollen blitt fremskyndet på grunn av svært høy puls. På sykehuset ble det likevel ikke funnet noen forandring som tilsa at han burde bli innlagt.

Før de skilte lag den morgenen, ga Inger Elisabeth sin stesønn en klem og sa:

— «Vær forsiktig. Vi er redd for godgutten vår». Egentlig var det ikke hjertet jeg tenkte mest på, men akingen. Det var alltid full fart med Andreas, han levde jo som en som var helt frisk, sier Inger Elisabeth.

Noen timer senere ringte telefonen. Det var Hans-Christen. Han fortalte at Andreas hadde fått hjertestans på Rundemanen. Inger Elisabeth slapp alt hun hadde i hendene.

Det var dårlig vær og hjelpearbeidet tok tid. Andreas ble erklært død to timer etter han ankom Haukeland Universitetssykehus.

Gravid

Midt i sorgen over Andreas' uventede dødsfall, fire dager før begravelsen, oppdaget Inger Elisabeth at hun var gravid.

  • Det var veldig spesielt for oss: Vi hadde et liv midt i døden. Til tross for at sorgen over Andreas alltid vil være der, så vi dette som en hilsen fra Gud, sier hun.

Hun fortalte det ikke til mange, men Inger Elisabeth hadde hele tiden beholdt håpet om at hun en gang skulle få oppleve å føde.

— Jeg la aldri vekk det håpet, forteller Inger Elisabeth Salvesen.

Noen år før hun traff Hans-Christen bestilte hun to sett med hvite babyklær. Etter at hun giftet seg lurte hun på om hun skulle gi bort babyklærne, grunn av alderen sin, men de ble værende i klesskapet.

— Jeg la det der som en bønn, bekjenner hun.

Inger Elisabeth snakket med flere leger om sitt ønske om å få barn.

— Jeg følte behov for å vite hvordan sjansene var for å få et friskt barn - selv om jeg ville ha ønsket et barn velkommen uansett, sier hun.

En lege hadde oppmuntrende statistikk å bidra med, og Inger Elisabeth tenkte at det ikke var noen grunn til å la være å prøve å bli gravid. Og da graviditeten var et faktum, takket hun nei til tilbudet om fostervannsprøve.

  1. oktober 2009 ble Samuel født, frisk og rask, tre uker før termin.

— Det var en god opplevelse å få et lite barn på magen. Han flyttet seg mot brystet og jeg tenkte at han her kommer til å klare seg, smiler Inger Elisabeth.

Kolikk og glede

Det høres en lyd fra soverommet og Inger Elisabeth går for å hente den lille gutten sin. Han har sovet sammenhengende i halvannen time, det er ikke dagligdags. To uker etter fødselen begynte nemlig kolikksymptomene å gjøre seg gjeldende, og de har vedvart.

  • Det har vært stritt, men gleden har vært større, sier den godt voksne mammaen og legger Samuel til brystet. Hun har aldri fått negative kommentarer på at hun er en mor på 48 år.
  • På jobben min sa de: Nå føler vi andre nytt håp, sier Inger Elisabeth.

Siden det ikke ble slik at hun fikk barn som ung og sprek 20-åring, er hun veldig glad for å ha fått Samuel sent. Hun håper trygghet og visdom kan kompensere for eventuelle ulemper knyttet til alder.

— Mange kvinner som er over 40 vil ikke ha barn. Men til tross for nattevåk og arbeid, kan ingenting måle seg med den gleden jeg opplever nå. Savn og tap som jeg har kjent på over å være alene er byttet ut med takknemlighet over familieliv med mann og barn, sier Inger Elisabeth Salvesen.