— JEG LIKER IKKE konflikter med sterkt følelsesmessig engasjement. Jeg liker godt å diskutere og argumentere, og jeg tåler en konflikt hvis jeg må. Men jeg synes det er unødvendig og primitivt. Det er en del av det å være voksen og velutdannet å kunne se lenger enn nesen rekker, og ikke bare tenke på egeninteresse, sier Stein Tønnesson, som er den intellektuelle betrakter og kommentator til skrekkscenariet i Bagdad.

— Selv har jeg håp og frykt. Håpet er at Saddam ødelegger våpnene og at FN får æren av at krigen unngås. Men jeg har stor frykt for hva som kan skje i Bagdad, og enda større frykt for hva som blir de langsiktige konsekvensene. Terrorbombingen kan spre seg. Det kan bli økende motstand mellom USA og andre maktgrupper. Jeg er imot krig fordi den er farlig og unødvendig, ikke fordi jeg har sympati med regimet i Bagdad, understreker han.

— Når, sier han, ikke hvis, - krigen kommer, håper jeg den blir raskt overstått.

— Forstår du at folk er redd denne krigen?

— Jeg er egentlig overrasket over det sterke engasjementet i forbindelse med Irak-konflikten. Slik har det ikke vært siden Vietnamkrigen, sier Stein Tønnesson, som tror det er frykten som spiller en vesentlig rolle.

— Det gjør den også for meg, sier han.

— Ville du sendt din sønn i krigen?

— Er du gal! Jeg har bare én, sier han.

KANSKJE VILLE HAN heller ikke gjort det om han hadde hatt en hel liten hær. Han ville sannsynligvis heller ikke reist til Bagdad for å delta som levende skjold, selv om han tidlig lærte å protestere. Han satt på sin fars skuldre under antiatomvåpendemonstrasjonene tidlig på 60-tallet og har Cuba-krisen som et av sine sterke minner. Og begivenhetene i Paris 1968 gjorde et sterkt inntrykk på den fremadstormende guttungen som hadde liten sans for Aftenpostens solide bakgrunn - og mer sans for egne meninger.

Stein Tønnesson tilhører myk-mann-generasjonen. Slik ter han seg også. Lavmælt og myk. Så lavmælt at en må konsentrere seg for å få med seg det han har på hjertet. Dette er sikkert noe han har lært, kanskje på kurs, etter snart 30 år i det akademiske miljø, at man får større oppmerksomhet ved å snakke så lavt at folk må spisse ører som en doberman for å få med seg innholdet. Det står imidlertid ikke oppført eksplisitt på hans CV (den lange versjonen) som teller 13 A-4- printersider. En kan jo både bli svett og imponert av mindre.

Stein Tønnesson forlot sin korte, men banebrytende, journalistkarriere i Kongsvinger for nesten 30 år siden. 21 år gammel begynte han som journalistlærling i Ap-avisen Glåmdalen, der han gjorde seg bemerket med solid dekning av fagbevegelsen i distriktet.

Populær ble han også i de samme kretser, men ikke like populær hos redaktøren som ikke ville ha andre guder enn Ap i sin avis. Tønnesson var da - og er - medlem av SV, og fikk valget mellom å melde seg ut eller forlate jobben. Han valgte det siste, og fikk plass i Sp-avisen Østlendingen på andre siden av Glomma. Der stilte ingen spørsmål om politisk tilhørighet.

I rettferdighetens navn skal også sies at redaktøren egentlig var lei seg for å miste ham. Og før han forlot de «Røde skoger» skrev han boken med samme tittel, som han karakteriserte som et programskrift for det å være kommunist i SV. Siden har han holdt seg til studier og forskning med fransk og Asia som spesialfelt. Sin doktoravhandling skrev han om den vietnamesiske revolusjon i 1945.

MEN SKINNET kan bedra. Det fredsommelige inntrykket til tross, var det ikke full applaus frem til sjefsstolen da Tønnesson skulle bli ny direktør for Fredsforskningsinstituttet.

Enkelte var bekymret for at det faktisk ville bli slutt på freden hvis han ble sjef. Han gikk for å være både direkte og skarp. Men han får bestått, og får også honnør for å ha profilert fredsforskningen på en god måte i mediene.

Når BT møter denne tilsynelatende forsiktige forsker på Briskeby i Oslo er han mentalt på vei til Korea. Flyet går neste formiddag. Der skal han snakke om hvordan en «ny verdenskrig» - krigen mot terror - har forandret den globale politiske agenda etter 11. september.

Han er født i København, med dansk mor, og vokst opp vekselvis i de skandinaviske hovedstedene. Vietnam er hans yndlingsland.

— Grunnlaget for mitt krig- og fred-engasjement var Vietnamkrigen. Vietnamesere er et sjenerøst og åpent folkeferd med genuin interesse for å snakke med fremmede. De er alvorlige og engasjerte. Vietnam er et fattig land med et sterkt ønske om å komme ut av fattigdommen. De har hatt krig sammenhengende fra 2. verdenskrig til 1989. Siden har det vært fred. Det er en veldig veksttid i Vietnam, og det er en spennende tid. Jeg hadde håpet at veksten skulle gå sammen med demokratisering. Fortsatt er det diktatur, men det er et mykt regime, sier Tønnesson unnskyldende, og tilkjennegir samtidig at han også har gjort seg ferdig med «hat-Amerika-epoken».

— Jeg har oppdaget det mangfoldige Amerika, forteller han, og føler seg kanskje som en ny Leiv Eiriksson. Men han er skremt over presidentens sterke høyreradikalisme.

DEN RENE politiske rødfargen har lett for å blekne med alderen. Slik har det også gått med Stein D. Tønnesson. Han er blitt EU-tilhenger og har fått et langt mer liberalt og pragmatisk syn på verden som middelaldrende enn han hadde i ungdommen.

I løpet av sin karriere blant kommunister i fagbevegelsen i grenseskogene forsøkte han å skjule mellomnavnet Dorenfeldt, som selvsagt ikke lyder verken proletært eller revolusjonært.

— Det var et overklassenavn, og jeg var nok litt flau over det, bekrefter han, samtidig som han understreker at foreldrene verken var reaksjonære eller snobbete. Faren er professor i historie og moren oversetter, forteller Tønnesson, som selv også ble professor i historie, og som altså har en merittliste som er så lang at han burde vært 150 år og ikke 50.

— Jeg er veldig politisk engasjert, men ikke særlig politisk aktiv. Jeg har heller aldri hatt lyst til å bli politiker. Heller ikke diplomat. Jeg liker forskerens rett til tvil og at en sak har flere sider. I politikken må du være skråsikker. Jeg drømmer egentlig om et system der det er rom for tvil, kombinert med beslutningsdyktighet. Derfor kunne jeg også veldig godt ha vært journalist - med refleksjon, legger han til. Etter hvert er han også kommet til at de fleste journalister er ganske ålreite dyr.

— Trives du i tv-debatter?

— Jeg har synset om krig og fred i mange år. Det eneste som har endret seg er min posisjon. Jeg har fått en talerstol. Jeg får også synspunkter tilbake, og det synes jeg er ganske morsomt. Til å begynne med var jeg veldig nervøs for Dagsrevyen. Jeg er en langsom person, og har ikke så lett for å formulere meg i et så trangt format. Jeg liker best å tenke meg om. Ellers er jeg ikke redd. Dagsnytt 18 er mitt favorittprogram. Der treffer du spennende mennesker, og det er rom for refleksjon. Til min store overraskelse var det også morsomt å være med hos Fredrik Skavlan. Jeg skjønte ikke først at det var Skavlan-programmet jeg ble spurt om å delta i. Det var veldig artig. Jeg fikk innblikk i en verden jeg ikke kjenner og fikk møte folk jeg ellers aldri treffer.

— Treffer du aldri såkalte vanlige folk, slik at du har en føling med hva alminnelig dødelige er opptatt av og strever med?

— Det er nesten flaut, men jeg har ikke så mye kontakt med vanlige folk at jeg vet hva de føler og frykter. Det blir mest kolleger og journalister, og det er neppe det man kaller vanlige folk.

— Du er blitt karakterisert som en bekymret person. Er det slik du betrakter deg selv?

— Det overrasket meg. Jeg er bekymret nå, men ikke av natur. Tvert imot. Jeg føler meg som en optimist, og tror for eksempel at det går an å unngå krig og tøyle maktpolitikere.

STEIN TØNNESSON er glad i damer. Det kan selvsagt misforstås. Ikke at han løper etter jenter, men han liker seg egentlig best sammen med kvinner. Slik har det alltid vært.

— Jeg er veldig glad i norske kvinner, og inspirert av kvinner. Det er lettere å snakke med kvinner, og det er mange unge, dyktige kvinner som har et bredt engasjement, men som har vanskeligheter med å nå opp i hierarkiene. Jeg liker å snakke med studenter og journalister også, sier Tønnesson, som egentlig ikke er så opptatt av ambisjoner og karriere.

— Det er hemmende å tenke på karriere. Man bør tenke på hva som er viktig, ikke hva som tjener karrieren.

— Det kan du si som er født med en sølvskje i munnen?

— Jeg fikk selvsagt mye hjemme. Jeg vokste opp i en trygg og god familie i trygge omgivelser i Bærum, men jeg var aldri vellykket i kameratflokken. Jeg likte best å være sammen med jenter i ungdommen også, men det var ikke slik at jentene syntes jeg var den kjekkeste gutten, ler Tønnesson, som påstår at han var ganske middelmådig i oppveksten. Som eksempel forteller han om en traumatisk opplevelse på danseskolen, der han ble vraket av en jente som han bød opp med følgende replikk: «Jeg danser ikke med sånne som deg.» Den satt, selvfølgelig.

— Jeg fikk aldri danse med den jenten. Men det hører med til historien at på ballet til slutt danset jeg med alle de andre, til og med hun som var flinkest til å danse. «Tenk at jeg ikke har oppdaget deg før,» sa hun.

— Da var selvtilliten gjenopprettet, smiler Tønnesson.

- HVA GJØR en travel professor og verdensborger på fritiden -blir det tid til hobbyer?

— Jeg leser litt skjønnlitteratur. I de senere årene har jeg investert i både tur- og bysykkel. Jeg sykler fra Majorstua til Frognerseteren. Min kone tar banen, og så sykler vi sammen inn i skogen.

Den eneste hobbyen min har vært lukeparkering. Men nå har jeg ikke bil lenger. Verken hytte eller bil. Reisebehovet får jeg jo dekket gjennom jobben. Av den grunn har jeg ganske god økonomi, og kan betale strømregningen, forteller han, og synes å være ganske fornøyd med tingenes tilstand.

— Du er snart 50, hvilke tanker gjør du deg om å passere denne milepælen i livet?

— Jeg gleder meg til det er overstått, ler han, og virker ikke særlig tynget av realitetene. Derimot har han feiret Oslo Katedralskoles 850-årsjubileum i Konserthuset med kongen og andre celebriteter til stede. Og Stein Tønnesson skal visstnok være behørig nevnt i jubileumsboken. Som elev kritiserte han nemlig historieskrivingen ved Katta, trolig med god grunn ettersom han sikkert hadde tilgang til den rette lære.

STEIN TØNNESSON har sønnen Erik på 23 fra første ekteskap. Han har ikke gått i farens akademiske fotspor, men den radikale gnisten er i hver fall der.

— Han var veldig forskrekket da jeg stemte ja til EU, og hadde følgende kommentar til opphavets svik: «Og du er min far!!!»

— Hva er det verste som kan skje nå før det braker løs i Irak?

— Det verste som kan skje nå er at en ny, stor terroraksjon rammer USA, for da går Amerika av hengslene. Hvis krigen i Irak gir rask amerikansk seier, vil al Qaida og andre terroristgrupper ønske å ramme USA, og jeg er også redd en krig vil bety risiko for en langvarig depresjon i verdensøkonomien, som allerede har problemer, sier Stein Tønnesson.

Foto: HÅVARD BJELLAND