DET VAR HER TIDLIGERE i uken. Intetanende satt jeg i bilen på vei hjem og hørte på P4-pludder da jeg fikk fasiten slengt midt i planeten. Jeg er ikke som de fleste andre norske menn! For ut av radioen svevde det påstander om at «menn» ikke liker å kjøpe julepresanger, ikke liker å gå i butikker i det hele tatt. Dessuten var det helt vanlig at norske mannfolk utsatte de smertefulle gaveseansene til dagen før, eller — skrekk og gru! - til selve julaften. Til gjengjeld var gavene fra disse majoritets-representantene for Den Norske Mann dyrere enn gjennomsnittet ...

Ja, ja - så er jeg litt annerledes, da. Jeg og noen til. For vi er da en del menn i dette landet som liker å kjøpe gaver til våre kjære. Som ikke hyperventilerer ved tanken på å gå inn i annen butikk enn Clas Ohlsson, G-sport eller Dressmann. Som vet forskjellen på A-, B- og C-cup skulle våre planer lede oss til de mest intime av alle damebutikker, og det skjer jo rett som det er. Som ikke handler ut av angst, sinne, tvang eller fortvilelse. Som ikke er femi-femi og går med rosa silkeundertøy under parkasen. Og det har ikke noe å gjøre med at vi er mer praktfulle og kjekkere enn alle «de andre» norske menn. Vi er bare tydeligvis litt originalt skrudd sammen på dette feltet. Mulige objekter for samfunnsvitere og forskere ...

HVORFOR SKULLE jeg bli sånn? Det skyldes overhodet ikke onkel Skrue-tilstander i lommeboken, og noen familiespesialitet er det i hvert fall ikke.

Min far var som den berømmelige elefanten i glassbutikken de få gangene han beveget sitt legeme inn i en forretning. Til gjengjeld betalte han hva det skulle være for å komme seg fortest mulig ut igjen!

Junior har denne tilbakelente, coole innstillingen om at det å være ute i siste liten er mer enn tidsnok. Han vil garantert svare «full kontroll» uten å disponere en eneste presang - et kvarter før butikkene stenger julaften. Pussig nok har han ikke bommet på noe - hittil ...

JEG PLEIER sette julepresangradaren på like etter sommerferien. Sikkert noe krampaktig i øynene til julaftenshopperne. Orienterer meg litt om trender og tendenser, spør kontakter og kyndige om nyheter, glor i vinduer, magasiner og på tv. Legger en slags strategi - hva vil hun like? Noe hun trenger? Noe jeg liker som også hun vil falle for?

Min private gavemaraton er i gang. Jeg finner prosjektet utfordrende, intellektuelt stimulerende og ganske morsomt. Motstanderne av det kommersielle press vil helt sikkert si at jeg - og de andre i samme lille leir - er noen skakk-kjørte ofre for de utspekulerte markedskreftene rundt oss ...

Det har hendt at jeg var i boks med gavene til hon kjæresten min der heme lenge, lenge før ønskelisten dalte ned i fanget. Da gjelder det å se sånn passe sjokkert ut og si noe i retning av «e' du tussete - sånne gaver ha'kje eg råd til år!».

Vel vitende om at gavedepotet mitt, lurt plassert for flere måneder siden innerst i skap, under gensere og bakerst i vaskekjelleren, rommer både det ene og det andre. For sånne som meg kan ikke julekvelden komme fort nok ...

SÅ ALT DETTE betyr at denne helgen, i morgen og ikke minst - på selve julaften - kan jeg kjenne roen, oversikten og tryggheten. Kanskje fryde meg litt over de «andre» mannebeina som surrer både forvirret og hjelpeløse omkring i Lagunen, Oasen eller i Strandgaten. Som må slite med ekspeditørene på sitt trøtteste, gaveutvalget på sitt magreste, og sannsynligvis bare de dyreste alternativene tilbake. At de aldri lærer!

Mens jeg fra de innkjøpsglades tydeligvis tynne, maskuline rekker kan konsentrere meg om å få juletreet på plass, overvåke «Grevinnen og hovmesteren», spikke nye bjørkepinner til pinnekjøttet og få unna de siste julekortene. I det hele tatt stå der på terskelen til det innarbeidete scenarioet vi nordmenn legger i begrepet jul , og være trygg på at alle elementer er på plass. Inkludert innkjøpene mine fra august, september, oktober, november og begynnelsen av desember ...

MEN DEN STØRSTE GAVEN vi kunne tenke oss, ikke til salgs i noen butikk - å se strålende barnebarn hjemme i stuen hos mommo og moffa - den blir vi snytt for. I år er det nemlig farmor og farfar der øst som «vinner», og det er dem vel unt. Til neste jul er det oss! Dermed har jeg et helt år på meg til å planlegge noe ekstra luddi-luddi til Sofie og Jacob. Jippi!