EN MAIDAG I 2003 sto jeg plutselig uten sommerjobb og frilanskontrakt. Den kristne avisen Dagen, der jeg hadde arbeidet deltid de to siste årene, hadde ikke lenger bruk for tjenestene mine. Beskjeden var overraskende. Frem til denne maidagen hadde jeg aldri fått annet enn godord og skryt for jobben jeg gjorde. Men nå var det slutt. En kjapp telefon til redaktøren avslørte hvorfor. Tydelig beklemt fortalte han at avisen hadde fått greie på at jeg hadde et forhold til en annen jente. Dette var så grunnleggende i strid med alt Dagen sto for at de ikke lenger kunne bruke meg som journalist.

SIDEN KRFU-LEDEREN Anders Gåsland sto frem i 1992, er det blitt atskillig lettere å være kristen og homofil i Norge. Kirken er på glid, flere prester har stått åpent frem med sin legning, og blant folk flest er det stor aksept for å ha en partner av samme kjønn. Av og til kan man bli fristet til å tro at diskriminering av homofile bare eksisterer i noen få ekstreme miljø. Det er en behagelig, men farlig tanke. Farlig, fordi sannheten er en helt annen. Det konservative Kristen-Norge har fremdeles en sterk posisjon. Både Misjonssambandet, Pinsebevegelsen, katolikkene og en rekke andre trossamfunn mener at homofile ikke skal få ha en kjæreste av samme kjønn. Mange vil nekte dem som likevel har en partner å delta i menighetslivet på lik linje med heterofile. Til sammen har disse trossamfunnene flere hundre tusen medlemmer.

ARNFINN NORDBØS HISTORIE er uvanlig, fordi de færreste med lignende erfaringer tør å fortelle hva de har opplevd. Bak 24-åringen står trolig hundrevis, kanskje tusenvis, unge kristne homofile som har opplevd noe av det samme. Etter at han sto frem med historien sin skrev Dagen Magazinet på lederplass at han «naturligvis i virkeligheten måtte ha forvekslet den normale homoerotiske fasen med en varig homoseksuell orienteringsretning».

Å PÅLEGGE ET TROSSAMFUNN å endre sin oppfatning av hva som er rett og galt er verken mulig eller ønskelig. Selv om det er vanskelig, må også homofile godta at noen mener at det er synd å leve ut legningen sin. Arnfinn Nordbø vil først og fremst at kristne skal behandle ham og andre med respekt. I stedet blir 24-åringen møtt med utstøting og indirekte drapstrusler.

MINE EGNE OPPLEVELSER blekner i sammenligning med Arnfinn Nordbø sine. Men jeg husker fremdeles den formiddagen jeg hadde mitt siste møte med sjefene mine. Etter en drøy time med fordømmelse, beklagelser og vage antydninger til evig straff gikk jeg ut dørene i redaksjonslokalet uten jobb. Det er en opplevelse jeg ikke unner noen.