Neste søndag stiller han naken, med kropp og sjel, under BIFF.

— Eg e' ikkje akkurat born to be Buddha, flirer bergenseren og regissøren Gunnar Hall Jensen med en underlig, litt ubestemmelig dreis på skarre-r'en. Dreisen skyldes at Gunnar tilbrakte sine syv første år i hovedstaden før han og hans mor for godt slo seg ned på Tertnes.

Stille - veldig stille

Det er en vakker høstformiddag.

Hjemme hos Hall Jensen og hans halvt indiske, svenske kone Jonna råder stillheten.

Den rommelige eneboligen ligger langt fra trafikkstøy, fire mil fra Stockholm, på Ekerö, ved Mälarens bredd.

Den store stuen med panoramavinduene domineres av et TV-apparat i et betydelig antall tommer og en gjestfri, ruvende rød sofa.

Så lenge Jonna og Gunnars vesle sjarmklump Jonathan på 16 måneder har skrudd bryteren av og ligger sovende i vognen sin ute på tunet er det stille, stille hos Hall Jensen.

Selv gudinnen Shiva ser ut til å trives her.

Hun strekker grasiøst bronsearmene sine oppover og fyller akkurat det dekorative, vesle hullet i murveggen. I dag unngår hun så vidt å bli truffet av den fargerike solstripen som skyter skarpt inn i rommet.

Før det braker løs

— Har du forberedt deg på viraken rundt din råsterke stripping? undrer jeg, og tenker på hans modige, nådeløse selvgranskning i dokumentarfilmen «Gunnar Goes Comfortable».

Denne ble rett og slett for sterk til å få æren av å åpne BIFF-ballet, men til gjengjeld får den en egen, helt sikkert både kul og komfortabel fest midt i festivalperioden.

Dessuten kommer den, garantert, til å bli festivalens mest omtalte film, for det er allerede flere uker siden rapportene om at dette slett ikke er en ufarlig affære som sirkler med behagelig avstand rundt egotrip-emnet «Gunnar Hall Jensen finner seg sjøl».

Nå nei.

Dette er en film med så stor kraft i seg at den åpenbart treffer mange, særlig menn, rett i fleisen. Den gir dem lyst og alibi til å snakke... Bare det...!

Gunnar Hall Jensen beretter uten omsvøp og med kamera nådeløst rettet mot seg selv om sin barndom, oppvekst og sine mildest talt turbulente år frem til han i dag, som 40-åring, har jobbet seg frem mot ro og modenhet.

Med selvinnsikt analyserer han sin hang til svik, flukt og fart.

Snakker med sin døde far

Gunnars far, skipskapteinen, forlot tidlig sin kone og sønn for aldri mer å involvere seg i deres liv.

Ikke før han ligger i Rikshospitalets likkjeller 25 år seinere, ser Gunnar faren igjen.

Det er blitt en sterk og fin scene i filmen av dette møtet hvor Gunnar snakker gråtende med sin døde far, og tilgir ham.

— Tenker du på pikken min? undrer Gunnar og minner meg om at det også finnes en riktig fornøyelig scene hvor hovedpersonen sitter naken og dusement i sterkt forkommen utgave i India et sted og driver doktorering på sine edlere, for anledningen iltert prikkete, deler.

— Nei, pikken din, korrigerer jeg, - den slags er vel for smått til å utløse virak i dag...??

Men doktorscenen er typisk for ærligheten og tonen i «Gunnar goes comfortable», den og.

Om filmen er aldri så rystende og ærlig har Hall Jensen sørget for å gi oss en nødvendig dose humor.

Hans elendighet blir humrende morsom.

Og det er rikelig av elendighet å ta av.

I tillegg til de selvforskyldte plagene Hall Jensen pådrog seg da han drev med både drikk, dop og svir har han for sikkerhets skyld både diabetes og Bechterews.

— Det går fint det, sier Hall Jensen, lavmælt.

Uten rett til å dømme

Og lavmælt snakker han om sin vei til livet på Ekerö.

Om hvordan han bakset omkring. Om det høye turtallet han holdt. Om nedtrappingen. Møtet med den døde faren og ikke minst møtet med Jonna og hennes sterkt funksjonshemmede datter. Om hvordan han etter hvert våget å ta ansvar, ikke bare for seg selv, men også for andre.

— Kjenner du deg trygg på at ikke trangen til å flykte dukker opp igjen?

— Jeg vet jeg må jobbe med meg selv hele tiden. Overgangen til familielivet er stort. Jeg mediterer regelmessig. Vasker hjernen. Jeg har en kolossal energi. Det er helt nødvendig for meg å avreagere, å gå utenfor meg selv og inn i no-mind.

— Og oppskriften?

— Oppskriften for meg er å gå ned i garasjen hvor jeg har både arbeids og meditasjonsrom. Der begynner jeg gjerne med å ta meg helt ut, med å bruke både kropp og stemme, i dans og sang. Siden kan jeg samle meg, bare være der, lenge, utenfor meg selv. Men dette er min måte. Jeg vet det er mange måter å vaske hjernen på. Noen kaster seg utfor broer, seiler eller klatrer. You name it. Alle må finne sin form. Ingen har rett til å dømme andres metoder, mener Hall Jensen.

Farlig uten far

Mye i «Gunnar goes comfortable» kretser rundt emnet den ikke tilstedeværende far.

— Jeg er glad jeg ikke var syttenåring, i Tyskland, på 30-tallet, sier Hall Jensen i filmen. Han sikter til Hitlers appell til de mange ungguttene som hadde vokst opp farløse etter første verdenskrig.

Han tenker med bekymring på alle de barna som vokser opp uten far i dag.

— Særlig for gutter, i kombinasjon med mødre som lar guttungene ta mannens plass i huset, kan resultatene bli fatale, mener Hall Jensen.

Sterkt og indisk

Jonna byr på indisk lunsj.

De har det enkelt sånn hos Hall Jensens.

Jonnas far kommer regelmessig med rause dunker med ferdiglaget mat, klar for fryseren.

Jonathan foretrekker allerede det sterke og indiske.

Jonna og Gunnar traff hverandre på en «Silence retreat», på Kvamskogen i 1998,

— Vi hadde gått en lang vei begge to. Jeg visste han var rett for meg. Han visste jeg var rett for ham. Siden kom kjærligheten. Rolig. Jeg er så glad for oss, sier Jonna før hun føyer til:

— Og voldsomt stolt av Gunnar, og filmen hans. Den er jättefin og mycket viktig!

KNUT STRAND (foto)