— Det første jeg gjorde da barnet kom ut, var å trekke lakenet over hodet. Jeg hylskrek at de måtte få barnet ut av rommet.

Det er 45 år siden. Margit Lømo var bare 18 da hun ble gravid. Faren var så voldelig at hun rømte hjemmefra året før, og fikk plass på et pikepensjonat på Majorstuen i Oslo. Der ble hun gravid.

Jeg ble gravid første gangen jeg hadde sex

Året var 1965, og det var få støtteordninger for ugifte mødre. Margit gikk på skolen og jobbet ved siden av i et forsikringsselskap. Hun kunne heller ikke glemme hva faren hadde sagt noen år tidligere: Han lovet å drepe både henne og barnet dersom hun noen gang fikk en «lausunge».

— Jeg ble gravid første gangen jeg hadde sex, det er jo sånn du ikke tenker kan skje med deg. Barnefaren var snill han, men ikke en typisk person å gifte seg med, sier Margit Lømo.

Les også:

Ofte fra arbeiderklassen

Hun var mindreårig og hadde mer enn nok med å ta vare på seg selv. Uten utdannelse, eget sted å bo, eller penger.

Svært mange av kvinnene som adopterte bort barn på 50— og 60-tallet, var i tilsvarende situasjon. De kom ofte fra arbeiderklassen, og flertallet var hushjelper, viser arkivene til både Oslo og Bergen helseråd.

Felles for hushjelpene var at de bodde i små rom ved siden av kjøkkenet i tilknytning til boligen hvor de jobbet. Der kunne det være vanskelig å ha et lite barn.

Margit Lømo bodde fremdeles på pikepensjonat. Hun diskuterte alternativene med venner og bestyrerinnen på pikepensjonatet, som hun hadde et nært forhold til. Året var 1965, abort helt utelukket.

— Du elsker jo barnet ditt fra det øyeblikket du blir gravid. Men hva hadde jeg å gi barnet mitt? Jeg fant ut at det beste for barnet måtte være at han fikk et økonomisk solid og trygt hjem, med foreldre som var veldig glade i hverandre og kunne gi ham det han fortjente. Bare det beste i livet!

- Ufine på klinikken

Bestyrerinnen på pikepensjonatet kjente et velstående ektepar i Lier som ønsket seg barn. Margit Lømo syntes det hørtes ut som en god familie, og like før fødselen skrev hun under på adopsjonspapirene. Fødselen bringer ikke frem noen gode minner. Hun hadde kraftige veer da hun kom inn til fødeklinikken i Josefines gate i Oslo. Der fikk hun beskjed om å legge seg inn på et føderom og «trekke i snoren når hodet var på vei».

— De visste vel at jeg skulle adoptere bort barnet mitt. Direkte ufine, var de. Jeg var så utslitt av de kraftige veene at jeg svimte av, forteller Lømo.

Personalet fikk liv i henne. Alt skjedde fort. Da barnet kom, trakk hun i refleks lakenet over hodet.

Det var ikke noe hun hadde diskutert med jordmødrene på forhånd. På den tiden var det vanlig å dekke hodet til kvinner som skulle adoptere med et laken, for at de ikke skulle se barnet. Det var for å skåne mødrene.

Mangeårig overjordmor Mary Marøy ved Kvinneklinikken på Haukeland erkjenner at det høres veldig brutalt ut, men at man mente det ville være best for mor dersom hun slapp å se barnet hun skulle skilles fra.

— Selv om det er mange år siden, må en ikke glemme at dette var en vanskelig situasjon både for mor og personale. Så kan en i ettertid diskutere om denne prosedyren var godt nok gjennomtenkt eller psykologisk riktig. En mor er en mor, enten hun skal ha omsorgen for barnet sitt eller ei. Det kan vi aldri ta fra henne, sier Marøy i dag.

Mye er fortrengt

Margit Lømo bestemte selv at hun ikke ville se barnet, nettopp fordi hun ikke ville greie å gi det fra seg om hun fikk et glimt. Kjønnet ville hun heller ikke vite.

Barnet ble tatt inn på et annet rom, og Margit ble kjørt inn på et rom sammen med alle de andre nybakte mødrene. Da det var tid for mating, ble barna levert inn til sine respektive mødre. Men ikke Margits. Hun husker fortsatt skrikelydene fra hennes eget barn da det ikke ble lagt inn til henne.

— Det var et mareritt å måtte høre barnet som skrek mens alle andre mødrene fikk barna inntil seg. Jeg syntes det var ufint å legge meg på samme rom som de andre.

En knapp uke etter fødselen var hun tilbake på pikepensjonatet. Hun visste fortsatt ikke om hun hadde født en jente eller gutt. En dag dukket barnevernet opp på pensjonatet. Med seg hadde de en bylt. Ut stakk en liten hånd. «Vi tenkte du skulle få si farvel til sønnen din»

. Det var like før Margit ombestemte seg og tok ham.

— Jeg holdt på å dåne, jeg hadde jo sagt farvel! Hvorfor gjorde de det mot meg? Hadde jeg sett ham da, kunne jeg ikke gitt ham bort, forteller hun.

Hun klarer ikke å huske hvor mange dager gutten var da barnevernet troppet opp.

— Det er sånn du prøver å fortrenge, vet du.

Da Margit inngikk adopsjonsavtalen med barnevernet, ba hun om at hun skulle bli kontaktet av adoptivforeldrene dersom det noen gang ble problemer. Det skjedde aldri. Senere har hun innsett at en slik avtale ikke eksisterte. Men hun fikk livstegn fra familien da sønnen var bare noen måneder gammel. Via bestyrerinnen fikk Lømo se et bilde av sønnen sin. Men det ble for tøft. Hun ga beskjed om at hun ikke ville vite mer.

Fant sønnen igjen

Margit Lømo har tenkt på sønnen hver dag siden fødselen. For et par år siden bestemte hun seg for at hun måtte gjøre det som sto i hennes makt for å finne ham. Hun kontaktet Frelsesarmeen, Fylkesmannen, alle steder hun kunne komme på. Men kom ingen vei. Bare barna har rett på å vite sitt eget opphav, biologiske foreldre har ingen rett til informasjon om barnet etter at adopsjonspapirene er underskrevet.

Men Tore Strømøy greide å spore opp Margits sønn.

— Kontakten vi fikk etterpå, var helt utrolig. Vi hadde timelange samtaler hver dag. Og han hadde bestandig trodd at grunnen til at han var adoptert bort var at han ikke var bra nok. Den sorgen bar han på hele livet, forteller Lømo.

Hun snakker om ham i fortid. Han tok sitt eget liv i fjor vår, etter å ha vært deprimert med selvmordstanker i mange år.

— Han var veldig glad i moren sin. Han mente bare at han ikke fant sin plass i denne verden.

- Angrer du på at du adopterte ham bort?

— På en måte gjør jeg jo det. Samtidig var det helt riktig å gjøre det jeg gjorde den gangen. Nå er jeg bare glad for at jeg fikk et par fine år sammen med sønnen min, sier Margit Lømo.

Foreldre bør få lete

Gjennom arbeidet som leder for Landsforeningen for voldsofre har hun gjennom årene sett at ikke alle adoptivbarn har vært like heldige med sine nye hjem. I fjor gikk en adoptert kvinne til rettssak og fikk til et forlik i retten på 750.000 kroner etter å ha blitt misbrukt i sitt adoptivhjem. I 2008 åpnet myndighetene for at barn som ble bortadoptert på 1940- og 1950-tallet kunne søke om erstatning.

Lømo vil gjerne gå enda lenger. Hun mener at mødre som adopterer bort barna, også skal ha rett til å få informasjon om egne barn etter at de er blitt myndige. Hun tror mange barn ikke tør ta kontakt med biologiske foreldre, i frykt for å bli avvist.

— Jeg synes ikke det er riktig at bare barna skal ha rett til å lete etter foreldrene. Biologiske foreldre bør ha rett til å vite hvordan det går med barna etter at de har fylt 18 år. Det har de i mange andre land, sier Lømo.

Har du adoptert bort barnet ditt? Er du selv adoptert? Da vil vi gjerne snakke med deg! Ta kontakt med Ingvild Rugland: ingvild.rugland@bt.no, Helle Aarnes: helle.aarnes@bt.no eller Gunnar Wiederstrøm: gunnar.wiederstrom@bt.no