Eilif kjenner mange som jobbet ved den gamle fabrikken på Strømsnes på Askøy, før produksjonen ble flyttet til Marikoven.

På stående fot kan han ramse opp seks slektninger og bekjente som arbeidet med produksjon av sink-kromat, og som alle døde av kreft.

To av dem var hans egen far og onkel.

Sjøen var farget gul

— Faren min jobbet mesteparten av livet utendørs, i frisk luft. Han var noen år ved Waardals Kjemiske Fabrikker, som bedriften het da.

Allerede i begynnelsen av 40-årene ble han syk.

Han døde av kreft som 48-åring, sier Eilif.

Også onkelen ble tatt av kreften, etter å ha vært ansatt ved fabrikken på Strømsnes, som ligger idyllisk til på østsiden av Askøy.

Fremdeles er sporene av den livsfarlige produksjonen synlige på fabrikklokalet, som for tiden er under oppussing.

Under takmønet er bordene farget gule av den sterkt kreftfremkallende sink-kromaten. Fra vinduene går det brede render av det gule stoffet. Og på kaianlegget ved sjøen er plattingen fremdeles farget av pulveret. Men det var verre før, forteller Eilif.

— Jeg husker på 60- og 70-tallet at sjøen var gul langt utover etter utslipp fra fabrikken. Vi snakket en del om at stoffet sikkert gikk rett i fisken.

BT har intervjuet en rekke naboer og tidligere ansatte ved bedriften som sier det samme.

Noen av dem forteller at klesvasken som ble hengt til tørk var gul da den ble tatt inn. Hagebærene var det ingen som torde spise. Og tangen i fjæren skal ha strøket med da utslippene startet.

En tidligere yrkesskipper forteller at han kontaktet politiet da sjøen ble farget gul, for å høre om de kunne stoppe forurensningen. Det kunne de ikke.

Gikk til rettssak

I 1989 skrev BT at seks naboer til fabrikken i Marikoven fikk kreft i løpet av 1980-årene. Alle de seks bodde innen en radius på 300 meter fra fabrikken.

Men det har vist seg vanskelig å dokumentere at helseplagene har direkte sammenheng med produksjonen av sink-kromat. Da seks naboer gikk til rettssak mot Waardals Kjemiske Bedrifter i 1989, tapte de. Retten fant det ikke dokumentert at bedriften kunne klandres for naboenes påståtte plager.

Mesteparten av arbeiderne ved fabrikken på Strømsnes bodde i bygden eller like i nærheten. Dødsfallene rammet det lille stedet hardt. Men ikke alle ville kritisere bedriften.

— Folk visste nok at det var farlige stoffer de holdt på med. Jeg kjente blant andre en som fikk tæringshull i neseveggen. Men det ble ikke snakket så høyt om helseskadene. Lojaliteten til arbeidsgiveren var nok større enn i dag. Noe erstatning var det aldri snakk om, påpeker Eilif.

Han minner om at arbeidsplassene var gull verdt for lokalmiljøet. I dag tar det under en halvtime å kjøre fra Bergen sentrum til Strømsnes. På 60- og 70-tallet var det langt mer tungvint å komme seg til og fra industriarbeidsplassene i byen.

Mange syntes det var lettvint og praktisk med en fabrikkjobb på hjemstedet.

Eilif tror det kan være en del bitterhet blant folk på stedet, særlig blant de eldre.

— Onkelen min var bare 53 år gammel da han døde.

Og da moren min ble enke, satt hun alene igjen med fem sønner. Jeg tror det var bittert for henne å bli enke i så ung alder. Hun snakket en del om det, sier Eilif.

Han undrer seg over at ikke Waardals AS har lært av tidligere feil, siden bedriften ble stengt av Arbeidstilsynet torsdag.

— Det overrasker meg at de ikke kjører en tryggere linje. At arbeiderne bruker verneutstyr burde vært et minstekrav. Jeg synes det er rart når en tillitsmann står frem og sier at de ikke er redde.

— Sannsynligvis aner de ikke hvor ille forholdene var tidligere. De kan umulig vite hvor mange som ble syke.

MISTET FAREN: Eilif Villanger kjenner mange som ble syke etter å ha jobbet på Waardals Kjemiske Fabrikker. Han håper historien kan gjøre forholdene bedre. – Jeg har ikke noe imot bedriften, men det er viktig at problemet blir belyst, sier han.<p/>FOTO: ARNE NILSEN