— På fine sommerdager, når cruiseskipene seiler inn fjorden, er det så vakkert her at jeg nesten ikke rekker morgenbønnen. Jeg klarer ikke å rive meg løs, smiler søster Mary Doyle.

Den irskfødte nonnen står i klosterhagen utenfor Marias Minde i Sandviken. Selv på en hustrig vinterdag er eiendommen et vakkert skue, grønn og fuktig. For søster Mary betyr hagen noe helt spesielt. Det var nemlig lysbilder av ripsplukkende nonner på Marias Minde som lokket henne til Norge som ung jente.

— Jeg så bilder av norske fjell og fjorder for aller første gang. Det var en stor opplevelse. Jeg fikk også se søstrene i arbeid på Florida sykehus. Men det var bildet av ripsene som jeg likte aller best. Jeg husker det enda, nonnene med blå forklær i den nydelige hagen, sier søster Mary.

Lykke og evige løfter

77-åringen er som alltid kledd i den enkle grå drakten. Rundt halsen henger et krusifiks. På høyre ringfinger bærer hun en gullring. Den har søster Mary hatt på seg helt siden dagen i 1961, da hun ga sine evige løfter til Gud og ordenen St. Franciskus Xaveriussøstrene.

— Ringen symboliserer at jeg har inngått en sluttet pakt med Gud. Det er som en giftering egentlig, sier søster Mary.

Hun forteller om den altoppslukende gleden hun følte da hun etter flere år som novise kunne trå inn i klosterlivet for alvor.

— Jeg var veldig lykkelig. På mange måter var det en lettelse å vite at jeg passet inn i denne tilværelsen. Det er ingen selvfølge. Vi lever tett sammen og må ta hensyn til hverandre. Ikke alle passer til å bo i et kloster, sier søster Mary.

PAKT MED GUD: I 53 år har søster Mary båret gullringen på høyre hånd. Den symboliserer pakten hun har inngått med Gud.
RUNE SÆVIG

Fattigdom, kyskhet og lydighet er klosterløftene. Det har aldri vært et stort offer, snarere tvert imot. Søster Mary eide ingenting da hun kom til Norge. Ordenen sørger for at hun har det hun trenger av mat og klær. Da hun arbeidet som sykepleier gikk lønnen rett til klosteret.I dag går pensjonen i den samme potten. Mary og de andre søstrene beholder litt lommepenger til eget bruk.

Pause og sjokolade

Ekteskap og barn har hun ikke vært opptatt av for sin egen del.

— Livet i kloster er det rette for meg. Jeg har aldri ønsket meg noe annet. Å hjelpe andre gir mening. Guds nærvær gjennomsyrer hele tilværelsen. Han er nær både i hagen og på kontoret.

Men selv søster Mary som er nonne og har levd størsteparten av livet sitt i kloster, må hun lete etter ordene når hun prøver å beskrive Guds kjærlighet.

— Guddommelig kjærlighet kan nesten ikke forklares, bare kjennes. Det er noe som er lagt ned i hvert eneste menneske. Alle, uansett hvilken kultur de lever i, har en lengsel etter noe utenfor seg selv, sier hun.

Kjærlighet til andre er også nødvendig. Både i arbeid og dagligliv. Der er også kjærligheten til oss selv.

— Litt egenkjærlighet må vi ha. Av og til er det viktig å si nei og ta en liten sjokoladebit. Poenget er at vi ikke skal overdrive i noen av retningene, men holde en sunn balanse. Å være seg selv er en forutsetning for alt i livet. Ellers blir man fort en belastning for andre. Egentlig burde det vært det 11. bud.

- Å eldes er en gave

De seks gjenlevende søstrene på Marias Minde er mellom 77 og 86 år. Alle er oppegående, men de er glade for å ha fått selskap av seks unge søstre fra en orden i Vietnam.

Søster Mary kvir seg ikke for alderdommen. Hun har alltid vært opptatt av å være til stede der hun er til enhver tid.

I 27 år jobbet hun som sykepleier på Voss og hadde stor glede av jobben sin. Nå er gleden like stor over å være generalforstanderinne på Marias Minde.

— Jeg ser meg ikke tilbake. Hele livet har jeg likt å arbeide. Men hva jeg arbeider med er ikke så viktig.

Søster Mary kaller alderdommen et privilegium.

— Mange dør unge. Å få lov til å bli eldre er en gave. Så lenge jeg slipper å være andre til byrde, så er jeg lykkelig. Det er jo det som ligger i uttrykket fra vugge til grav. Det er et livsløp vi skal gjennom, sier hun.

Ro på dødsleiet

Etter dette livet venter et annet. Som sykepleier og nonne har søster Mary vært til stede på mange dødsleier. Noe av det som har gjort mest inntrykk gjennom et langt liv er hvordan hennes medsøstre har møtt døden.

Alle har gått over i det hinsidige med verdighet. Selv om mange må gjennom en periode med usikkerhet og redsel, forteller søster Mary om en egen ro når døden nærmer seg.

— Jeg har aldri opplevd at noen av dem ikke har akseptert at det går mot slutten. De som fremdeles kan snakke, gir uttrykk for takknemlighet over det livet de har hatt.

For søster Mary handler dette om at Gud gir ekstra styrke og kjærlighet til den siste reisen. Det gir han til alle, også dem som ikke har levd i kloster.

— Om du har elsket Gud er ikke poenget. Det er han som elsker deg.