Det gjorde i alle fall ikke mitt reisefølge; hr. Dalsegg og jeg da vi kjøpe oss et par grovkalibrede rifler og bestemte oss for å legge i vei mot et av Afrikas øde områder: Kalahari i Botswana.

Frem til fortiden

Etter denne altoppslukende og fundamentale avgjørelsen befant vi oss en dag padlende nedover Okavango-elven. Okavango kommer fra Angolas øde høyfjell. Den snor seg østover og danner grensen mellom Angola og Namibia. Så flyter den videre, krysser Caprivistripen for senere å forsvinne som klodens største innlandsdelta i Kalaharis tørstige landskap ved Maun.

I Maun ble dagene hektiske. Ikke bare måtte vi kjempe mot malariaens rystende feberrier. Vi måtte også skyte inn geværene, bunkre drivstoff, vann, salt og biltong for et langvarig opphold fjernt fra sivilisasjonen og under ekstreme klimabetingelser. Kalahari er så karrig at bare villdyr og buskmenn, som lever veidemannens jeger og samlertilværelse, kan overleve. Det er i dette området du kan høre kalahariløvens fryktinngytende brøl. Denne respekterte kongen er langt mer imponerende i sin fremtoning enn Metro-Goldwyn-Mayers tannløse og møllspiste kastrat. Kalahariløven er et individ som uten skrupler, angriper og dreper en et tonns bøffel. Den har kattens listighet og ti bjørners styrke. Størrelsen, det årvåkne blikket, og den spesielle manken som strekker seg langs den brede brystkassen over buken for til slutt å slå en krans rundt tasken, vitner om et uberegnelig temperament. Dette karaktertrekk er med på å gjøre kalahariløven til storviltjegerens mest ettertraktede bytte.

Den døvstumme og hans datter

I en fjerntliggende landsby plukket vi opp Dafita. Han fikk jobben med å være sporfinner. Han skulle få fast lønn og bonus dersom han førte oss til løven. Dafita hadde en datter, Mpho — som betyr gave. Hun insisterte på å få være med oss som kokk og hadde ingen problemer med å overtale oss. Stemningen var på topp da vi fortsatte videre i den spesialbygde Landcruiseren vår.

Dessverre viste det seg temmelig raskt at vi støtte på et kommunikasjonsproblem av en viss betydning. Dafita var nemlig stokk døv, og språket hans besto utelukkende av noen høyst besynderlige og uartikulerte lyder. En skadeskutt bøffel hadde maltraktert den spinkle, men seigsterke kroppen hans. Bøffelen hadde ristet ham så kraftig at både hørsel og taleevnen var forsvunnet for all tid. Til vår store lettelse hadde Dafita beholdt et par andre sanser og egenskaper. Han kunne se en sjakal på flere kilometers avstand, og lukte åtseldyrenes måltid bak horisonten. Han bevegde seg i det ulendte terrenget listig som slangen og enfoldig som duen. Han førte kniven med generasjoners iboende sikkerhet når han flådde antiloper, sebraer eller vortesvin – preparerte skinnet og hengte kjøttet til tørk i trærne. Dafita jaktet med spydet sitt. Dalsegg og jeg satte vår lit til mer effektive våpen.

Slanger og skorpioner

– Farer gjør selv krek til menn, sa jeg lykkelig til meg selv idet jeg grep en glødende grein fra bålet og skremte en kobra ut av hoggposisjon og inn i en fraflyttet termittue.

Slanger og skorpioner var blitt mer vanlig enn spurver, og jeg følte meg riktig i slag da jeg tente på og svidde ned tuen. En jævel mindre! Med et selvtilfreds smil labbet jeg tilbake til leiren og satte i gang forberedelsene til vår tjueåttende frokost i villmarken.

Solen skvatt opp som en flatklemt edamer. Den smalt til som en overopphetet vifteovn, og tørket frostrøyken av kjeften min. Min følgesvenn, hr. Dalsegg, gjemte seg fremdeles i soveposen. Tennene hans hogget småstein og klapret hemmelige telegrafiske koder. Vinteren var kommet til Kalahari. Benkalde netter og glohete dager. I løpet av kort tid kunne temperaturen svinge med 40 grader.

Nostalgisk lengsel

Det freste fra bålet. Kaffegruten kokte over. Frokost med maisgrøt og kjøtt. Vi hadde fylt jaktkvoten. Sebra, struts, vortesvin, kudu, gnu, gemsbok, impala og sabelantiloper hang til tørk. Skinnene var ferdigsaltet for salg. Nå var det bare løven igjen. Den endelige manndomsprøven. Vi hadde hørt brølet i løpet av natten, og jeg hadde sett ferske spor ved termittuen. Trofeet var innen rekkevidde.

Ingen av oss sa noe i løpet av dagens første måltid. Dalsegg var opptatt med å plukke sand ut av maisgrøten sin. Det forundret meg at han alltid insisterte på bare å få denne evinnelige seige deigen, mens jeg gasset meg i de lekreste fileter. Sporfinneren kvesset spydet og jeg prøvde forgjeves en avslapningsøvelse jeg trodde jeg hadde lært på et seminarhotell i Hardanger. Det luktet av tørt høy og barndom. En granatfugl satte i gang med en klagesang som fikk meg til å minnes konfirmasjonen og ekkoet av det sjette bud under Johanneskirkens knugende hvelvinger.

Angsten eter sjelen

Så var vi på sporet. Ladde våpen over skuldrene og jaktkniver og feltflasker i beltene. Sporfinneren først, så Dalsegg. Jeg skulle dekke aktre flanke. Spenningen gjorde timer til minutter. Tidsbegrepet rant ut av skallen min. Vi vekslet mellom rask marsjfart, småløping og forsiktige nærmest ikke-bevegelser når vi nærmet oss kratt som kunne skjule en fiende.

Restene av et jordpiggsvin lå strødd under et mopanetre. Piggsvinet hadde satt seg kraftig til motverge før henrettelsen. De halvmeter lange piggene hadde stukket seg dypt inn i løvebuken. Det var tydelig at de forårsaket store smerter hos løven. Med jevne mellomrom hadde den gnidd buken mot bakken i forsøk på å få ut piggene. Sporfølging ble til piggfølging.

Solen svidde vekk svetten. Ildkulen veltet seg over zenit da vi mistet sporet og bestemte oss for å søke i hver vår retning. Dalsegg skulle fortsette rett fremover. Sporfinneren og jeg skulle gå i hver våre store halvsirkler. Et par kilometer lenger fremme skulle vi møtes. Jeg likte ikke helt denne ideen, men nekter den dag i dag å innrømme hvorfor. Så jeg la i vei med foroverknekt rygg og bøyde knær, med begge hendene rundt riflens skjefte. Jeg hadde ikke beveget meg slik siden de gylne guttedagene på vei fra Eldorado kino, gjennom Nygårdsparken som Hopalong Cassidy.

Jeg kan ikke si hvor lenge jeg hadde gått før jeg fant sporet. Sporet av en kjempeløve. Potene var store som voksne middagstallerkener.

En bøffel lå og dampet. Fremdeles varm. Løven hadde revet halve nakken av dyret. Så hadde den lusket videre og overlatt restene til grådige gribber og helvetes hyener. De grafset i kadaveret som fremdeles vred seg i krampetrekninger. Som feige fjols føk de unna da jeg nærmet meg. Løven visste at den ble forfulgt. Det var grunnen til at den ikke hadde forsynt seg bedre av livretten.

Løve til lunsj

Jeg klarte ikke å gå et eneste skritt uten å snu meg, skottet nervøst bakover og til begge sidene. Jeg beveget meg i stakkato hønserytme, og var i ferd med å utvikle en skikkelig paranoia da løven plutselig klorte seg fast på netthinnen. 50 meter unna. Dalsegg var der også. Omtrent hundre meter til høyre. Løven var mellom oss. Vi kunne skyte den begge to, men fellingstillatelsen lød på Dalsegg. Han hadde bedt meg om å holde fingrene fra fatet.

Kanonen dundret over savannen og tusenvis av fugler kuttet ankerfortøyningene sine samtidig. Det ble solformørkelse utenfor almanakkens beregninger. Løven falt. Dalsegg hadde fått inn et lungeskudd og tok et par skritt nærmere. Da spratt løven opp igjen. Et lite øyeblikk sto den fullstendig fastfrosset. Halen rett til værs. Ørene la seg bakover og det virket som den prøvde å stirre Dalsegg i senk. Men så kom den i siget. 80 kilometer i siget mot Dalsegg som var gått ned i knestående. Avstanden mellom de to begynte å bli faretruende knapp. Det kom ikke noe nytt skudd. Dalsegg hadde trøbbel med lademekanismen. Jeg hadde ikke noe valg da jeg fikk løven på kornet og dundret løs. Løven stupte livløs to meter fra Dalsegg. Min jaktkamerat så seg om i villrede, fikk øye på meg, og utsatte meg for en gedigen dobbelttrussel; et drepende blikk og en pekende geværpipe.

– Fanen også, skrek han hatefullt, jeg hadde akkurat fått en kule inn i kammeret. Du skjøt altfor tidlig.

Da jeg nådde bort til ham var han sunket sammen i gresset ved siden av løven. Livets mening sildret vekk, ut av alle kroppsåpninger.

Bonanger og skyldfølelse filte over nervestrengene mine. Det var kanskje galt å drepe et dyr som ikke engang kunne spises? Løver smaker ille og er full av trikiner.

Til tross for dette skar jeg ut hjertet og foreslo at vi kunne steke det til en svært så forsinket lunsj.

Dalsegg reiste seg, og målte meg kaldt og nedlatende.

– Nei hr. Hofslett. De vet inderlig vel at jeg er vegetarianer.

UFORGLEMMELIG MØTE: Løven klorte seg fast på netthinnen.
Ketil Hofslett
ELEFANTMARK: Storvokste tilskuere langs Okavango-elven
Ketil Hofslett
JAKTMØTE OVER DAGENS FANGST: Dalsegg (t.v.) og jeg legger planer for neste dag.
Privat
FLYTENDE: På vei nedover Okavango-elven i lokalbefolkningens tradisjonelle kano.
Ketil Hofslett
LEIREN: I leiren saltes skinnene og kjøttet henges til tørk.
Ketil Hofslett
SLUTT: Løvens siste sukk.
Ketil Hofslett
IKKE ÅRETS MODELLER: Artikkelforfatteren med "nye" våpen.
Privat
HEAR NO EVIL, SEE ALL EVIL: Dafita er helt døv, men kan se en sjakal på flere kilometers avstand.
Ketil Hofslett