PÅ EN MÅTE har englene inntatt en overordnet posisjon i boligen. Ambisjonen er at hele taket skal dekkes av engler. Men det er ikke så lett å få tak i de ettertraktede, lubne figurene. Etter hvert som samlerinteressen har grepet flere og flere, har engler blitt et yndet objekt.

Leif Helling kjøpte sin første engel da han var 22 år. Nå er han snart 59, og det har blitt ett hundretall barokkengler som han og partneren må dele plassen med, i tillegg til en utsøkt samling av andre antikviteter og moderne kunst.

— Jeg har vært interessert i kunst og kultur hele livet, sier Leif Helling til Bergens Tidende. Han var odelsgutt på en gård i Vestfold, men hadde liten lyst til å bli bonde, og utdannet seg til arkitekt. Helt siden han var barn har han hele tiden vært opptatt av antikviteter, kunst og kultur. Og ikke minst: se tingene i forhold til levekårene på den tiden de stammer fra.

— Dagens kunst og design er selvsagt et resultat av dagens samfunn, slik det også var på 1600-tallet. Jeg skulle ønske jeg kunne bli flere hundre år gammel, for å se hva som skjer videre, smiler Helling.

ENGLENE ER HEDERSGJESTENE . Men han er også litt kry av rokokkostolene fra Bergen. En kommode signert den kjente danske mester Mathias Ortman får tjene som base for puttiene , som av helt naturlige grunner ikke kan fly. Det er nemlig navnet på engler uten vinger, og de står nokså tause og smålåtne med utsikt til et stort maleri av Gunnar S. Gundersen, for øvrig ett av mange i samlingen av vestlandskunstneren. De geometriske linjene i Gunnar S.-kunsten står i slående kontrast til de frodige englefigurene, men matcher perfekt den danske designersofaen i sort, semsket skinn. Den er for øvrig egnet til å sitte komfortabelt i. Og på en forunderlig måte kommer alt til sin gode rett. Bordet i speilglass har arkitekten tegnet selv, og er staset opp av flere rokokkokandelabre i sølv. Ved utgangen til terrassen har to - kanskje skytsengler - fått plass, for øvrig i full legemsstørrelse. De har kommet på vingene fra Sør-Tyskland, og har en verdi på rundt 250.000 kroner.

- HVORFOR BLE DET ENGLER , og ikke kors eller kinesisk porselen?

— Englene appellerer til hjertet mitt. Alle er forskjellige, og jeg opplever at englene har sjel, sier Helling, som ikke har tatt de himmelske innflyttere til seg av religiøse grunner. Men det er ikke likegyldig hvordan englene ser ut.

— Jeg er mest glad i barokkengler. De er velfødde og godmodige og har vinger. Slutten av 1600-tallet var barokkenglenes storhetstid, og kirkene i Sør- og Mellom-Europa var stappfulle av disse vakre utskårne trefigurene, som etter hvert ble mer og mer sjeldne. De ble også tynnere og strammere etter hvert som empirestilen gjorde sitt inntog. På 1700-1800-tallet ble mange kirker revet fordi de var for små eller i for dårlig stand. Inventaret ble solgt eller gitt bort. Derfor er det en del engler i privat eie i dag, forteller Helling.

— Du kjøpte den første engelen som 22-åring - hva var det som motiverte en smågutt til å kjøpe engler?

— Det var ikke bare engler. Jeg dro antikviteter hjem fra dynga og bålet, og foreldrene mine var ikke spesielt glade. Hva skal du med all denne dritten, var omkvedet. Men jeg hadde en onkel i Drammen som forsto meg, og oppmuntret meg. Nå har pendelen svingt andre veien. Folk har ofte overdrevne forventninger om hva antikviteter er verdt. Men nå har også folk anledning til å bruke en større del av inntekten til å kjøpe samleobjekter og kunstgjenstander. Men det er lite i Norge, og derfor tror jeg også at prisstigningen på antikviteter vil overstige annen verdistigning. Antikviteter har egentlig fulgt prisstigningen på fast eiendom, og er jo mye mer morsomme enn for eksempel aksjer.

LEIF HELLING BEGYNTE EGENTLIG med å kjøpe norske bondeantikviteter. På 60-tallet kjøpte han hengeskap, og betalte aldri mer enn 350 kroner for noen. Nå kan han putte på to nuller.

— Du må ha hatt en betydelig teft for hva som ville bli ettertraktet i dette markedet?

— Jeg tror det var mer flaks. Og jeg var også i den heldige situasjon at jeg hadde arvet penger, så jeg hadde både til studiene og til å handle antikviteter når anledningen var der. Jeg brukte like mye på kunst som på studiene. Det var da grunnlaget ble lagt. Etter at jeg var ferdig utdannet arkitekt, var jeg i Brasil halvannet år. Etter det reiste jeg verden rundt like lenge, kjøpte ting jeg likte og sendte hjem underveis. På den tiden kostet det nesten ingenting. Det var også før eksportforbudenes tid. Og det er dette jeg kan glede meg over i dag, sier Helling, som i likhet med mange andre samlere har blitt mer og mer kresen på hvem som får lov til å være med i samlingen. Samtidig er han klar over at han har vært, og er privilegert.

— Mange er interessert, men for de fleste setter økonomien en stopper for samlingen, legger han til.

ETTER HVERT AVVIKLET Helling arkitektfirmaet sitt i Oslo også, for å kunne drive med det han likte aller best, nemlig antikviteter. Det resulterte i antikvitetsforretningen i Thomas Heftyesgate, et steinkast fra boligen, som han driver sammen med partneren. Der kan han dyrke sin lidenskap på heltid, pluss litt administrasjon av eiendom som han har investert i.

— Og det er en lidenskap?

— Definitivt! Jeg bruker også mye tid på internett og tidsskrifter for å holde meg oppdatert. Et par utenlandske kommer ukentlig, og de skandinaviske en gang i måneden.

— Er det fortsatt slik at du kjenner spenningen og begjæret når du byr på en auksjon eller har sett en gjenstand du bare ha?

— Det er sjeldnere at det dukker opp unike objekter av høy kvalitet. Men det hender jo at du ser noe du virkelig ønsker å innlemme i samlingen. Til syvende og sist er det jo et spørsmål om hvor mye du vil og kan betale. Men det skjer også at tilslaget blir lavere enn vurderingen, og da er gledesrusen sterk, ler Helling, som også har kunst med religiøs tilknytning i forretningen. Og det kan jo hende at noen av de bevingede familiemedlemmer blir sendt på ferie eller permanent forvisning til det ytre rom i Thomas Heftyesgate. For der bor noen brødre og søstre som eieren kanskje ikke har elsket så høyt som de han omgir seg med hjemme.

ENGLEVAKT: Leif Helling kjøpte sin første engel som 22-åring. I dag deler han og partneren plass med et hundretall barokkengler. Her står Leif Helling i trappen opp til kjøkkenet i toppleiligheten på Frogner i Oslo.<br/>Foto: HÅVARD BJELLAND