WHAT A WOMAN! Det var det Fred fra Seattle tenkte første gang han så Anne fra Stryn.Det var på en gate i Berlin og Anne hadde lange ben og kort skjørt og Fred skjønte med ett at dette var øyeblikket. Han måtte gripe sjansen. Og han trakk pusten og ga alt.

Tre dager senere bestemte de seg for å gifte seg. To uker senere sluttet han i jobben og flyttet til Norge. Vennene trodde han hadde tørnet. Men Fred var sikker i sin sak.

– Jeg har levd såpass lenge og sett såpass mye at jeg skjønte hva jeg hadde funnet, sier han.

LIVET ER SKJØRT. Når jobben din er å passe på det, når det er du som skal verne menneskeliv, bare beskyttet av et tynt lag hud, mot stål og krutt og ulykker og andres onde intensjoner, da skjønner du akkurat hvor spinkelt det er.

Da blir den største verdien i livet faren som ikke er der, trusselen som ikke henger over hodet ditt, eller skurken som ikke lurer bak ryggen din.

Fred Wingo er 51 år. Han har vært US Marine i 18 av dem. Etter det startet han sitt eget bodyguard-firma. Det var mer enn en business – det var en livsstil. Han reiste over hele verden som livvakt for politikere og næringslivstopper og diplomater. Det er en innbringende bransje – the money was good, sier Fred.

Men det har sin pris også.

– Jeg har sett flere slummer, mer kriminalitet og ondskap og menneskelig lidelse enn det noe menneske behøver å oppleve, sier han.

– De fleste i denne bransjen lever på et adrelinkick. Men jeg er a humanitarian. Jeg liker ikke våpen.

I BEGYNNELSEN syntes Anne Lødøen Wingo (44) det var rart at Fred skiftet side hele tiden når de gikk nedover gaten. Snart var han på den ene siden av henne, snart på den andre.

– Jeg det skjønte ikke hva han drev med, forteller Anne.

Fred ler.

– Gammel vane. Jeg gikk mellom henne og forbipasserende farer, biler, hva det måtte være.

Fred myser litt mot den upålitelige solen som titter frem mellom fjellene i rykk og napp.

Vi er i Stryn, på uteplassen til det lille hvite vertshuset som Fred og Anne har kjøpt. Det var Fred som ville kjøpe det, som ville flytte til det vesle tettstedet i Nordfjord. Anne, som er utdannet IT-ingeniør, hadde faktisk utvandret til hovedstaden.

– Jeg var egentlig fornøyd med å bo i Oslo og hadde ikke tenkt å flytte tilbake. Men Fred forelsket seg helt i Stryn, sier hun og smiler mot ektemannen.

Fred nikker.

– Første gangen jeg kom hit tenkte jeg bare ja! Her vil jeg bo. Alt var rett.

De har snart vært gift i to år nå, og venter sitt første barn. De har også tre barn hver fra tidligere ekteskap. Anne pendler fortsatt til jobben Oslo. Men Fred har funnet sitt lille paradis som vertshusvert i Stryn – nettopp for det som ikke er der.

HIMMELRYKE FOR TYVER: Oslo S er en maurtue i ettermiddagsrushet. Lommetyvene florerer her. BAre i løpet av årets første seks måneder ble nesten 10.000 vinningsforbrytelser anmeldt i Oslo sentrum.
Tor H�

– DERE SETTER IKKE PRIS på det dere har, fordi det er en selvfølge for dere, sier Fred.

Det hender han hører folk klage, over at ting er for dyrt, over styre og stell og skatter og avgifter og ditt og datt.

– For meg er det vidunderlig. Intet stress. Ingen kriminalitet. Politiet går hjem om kvelden! Jeg trenger ikke låse døren. Jeg kan slippe ungene ut uten tilsyn. Vannet er rent, det beste jeg har smakt i hele verden. Her er ingen fattigdom. For meg er dette er Disneyland!

– Hør her, sier han og legger de svære nevene på bordet foran seg for å illustrere poenget.

– Tar dere bort det sikkerhetsnettet dere har skapt så står du igjen med et samfunn der folk stjeler fra hverandre. Der utryggheten råder. Der folk er villig til å drepe hverandre for å overleve.

Artikkelen fortsetter under bildet

NORGE ER SANNSYNLIGVIS et av verdens tryggeste land, sier sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, som har skrevet bok om temaet, kalt «Trygghet».

Han mener trygghet har vært spesielt viktig i de skandinaviske landene, og en grunnleggende motivasjon for utviklingen av velferdsstaten.

– Det norske ordet «trygghet» har ingen presis oversettelse på andre språk. Det henger sammen med kulturspesifikke begrep som trivsel, kos og hygge som er viktig for oss nordmenn, sier han.

Ordet «trygghet» er også et av de hyppigst brukte uttrykkene i alle årets partiprogrammener, uansett politisk ståsted.

– Ønsket om trygghet er generelt oppfattet som noe svært positivt, og vi flytter hele tiden terskelen for hva som får oss til å føle oss trygg, sier Eriksen.

– Vi kan snakke om et slags trygghetsnarkomani, en slags lært hjelpeløshet som henger sammen med at staten sørger for oss, og gir oss stadig flere regler og forbud. Det kan sees på som en slags lært hjelpeløshet.

– Er det noen som utfordrer dette?

– Nei, hvem skulle det være? Det er allment akseptert at dette er en positiv utvikling.

Men det supertrygge samfunnet har sin pris, sier forfatteren.

– Vi mister litt luft under vingene. Et samfunn trenger litt galskap også. Du kan risikere et ekstremt kjedelig og grått samfunn.

DER KJØPER, DER SELGER HVER MANN: Området rundt Oslo S og opp mot Akerselva er Norges største markedsplass for narkotika. Piller, stoff og penger skifter hender hele tiden. Denne politimannen valgte å overse handelen som skjedde rett foran øynene hans. TOR HØVIK (foto)
Tor Høvi

AKKURAT DET er ikke noe stort problem i de østlige delene av Oslo sentrum.

«Ikke kjøp dopet ditt her. Vi bor her. Vi ser deg» står det på et stort banner på boligblokken ned mot Akerselva.

Lenger nede: «Vakthold med hunder».

– Vi har fått nok. Myndighetene har latt det gå altfor langt, forklarer en av beboerne, Terje Forsberg.

– Vi har hatt gatene og parken full av dealere. På vei hjem fra jobb fikk du høylytte tilbud om hasj og sterkere stoffer, helt åpenlyst. Da var friheten kommet ut av kontroll, sier han.

40-åringen er oppvokst og har bodd hele livet på Grünerløkka. De siste ti årene har han sett nærmiljøet bli stadig tøffere. I fjor var det nærmest unntakstilstander langs Akerselva, med dopselgere på annenhver benk, De tiltrakk seg hundrevis av rusete mennesker.

– Men jeg har aldri sett politiet pågripe noen for dopsalget, sier Forsberg.

Det er langt fra Stryn til Oslo sentrum. Her skjer det en forbrytelse hvert 20. minutt, viser tall fra Norges travleste politidistrikt, Grønland i Oslo.

Første halvår i år ble det anmeldt 575 ran i Oslo. Over halvparten av dem skjedde i Grønland politidistrikt. «Marerittmilen» kaller Oslo-avisene strekningen mellom Grünerløkka og Oslo Børs. Det er her de fleste ranene skjer, det er her størstedelen av narkosalget finner sted. Og det er denne strekningen kvinner frykter mest å gå på kveldstid.

– HVORDAN KAN DU BO HER?

Det er spørsmålet Toril Remøy har fått når venner og familie fra Sunnmøre har vært på besøk.

– Men jeg kjenner meg stort sett ganske trygg. Jeg tror du lærer å se vekk fra all elendigheten, sier Toril Remøy.

Sammen med datteren Anna sitter hun på uteplassen i første etasje i bygården. Gårdsrommet er fredelig og grønt. Men bak porten ligger det gater som rent statistisk er blant Norges minst trygge.

– I fjor hadde vi ti dopselgere som sto utenfor porten. Det var plagsomt, og jeg skjønner at mange følte seg truet, sier hun.

33-åringen fra Herøy har bodd så lenge i Oslo at hun for lengst har innarbeidet de nødvendige forholdsreglene i dagliglivet: Ikke gå gjennom parken etter mørkets frembrudd, ikke gå alene på vei fra byen, og i hvert fall ikke beruset.

For få år siden skjedde det flere stygge overfallsvoldtekter i det grønne beltet langs Akerselva.

– Det hender jeg ser berusede unge jenter komme gående om kvelden. Da blir jeg bekymret for dem og prøver å få dem til å gå en annen vei, sier Toril.

DET ER BLITT BEDRE langs Akerselva nå, mener alle vi snakker med.

Da beboerne organiserte seg og krevde handling, var politiet ærlige og sa de ikke kunne prioritere å jage dopselgere og passe på engstelige turgåere i parkene. Derfor leide Oslo kommune private vektere som patruljerer opp og ned langs elven, 24 timer i døgnet. Nylig forlenget kommunen prøveperioden.

– Vi kan ikke pågripe noen, men vi sørger for at dopselgerne må være i bevegelse. De får ingen kunder så lenge det står to uniformerte menn og ser på, forteller to av vekterne.

Etter noen måneder langs elven kjenner de alle selgerne.

– Du kjenner de igjen på at de sykler eller går sakte og formålsløst rundt.

Og det er ikke til å stikke under en stol: De aller, aller fleste av selgerne er utenlandske, som oftest av afrikansk opprinnelse. Mange er i Norge under dekke av å være asylsøkere, og har de kriminelle organisasjoner i ryggen.

TILSYNELATENDE uten mål og mening henger en gruppe nordafrikanere på broen. En lyshåret unggutt kommer bort til dem. Litt diskusjon, så kommer pilleglasset frem. Gutten leverer fra seg noen hundrelapper og får en håndfull piller i retur. Business as usual i Vaterlandsparken.

For selv om selgerne er utlendinger, er kjøperne er i all hovedsak nordmenn. Det er vi som finansierer de utenlandske ligaene som politikerne står i kø for å fordømme. Selv om vektere og politi klarer å fjerne narkotikaomsetningen fra ett sted, dukker de snart opp et annet. Vaterland er et av disse stedene akkurat nå. Med dresskledde konferansegjester på Oslo Plaza som storøyde vitner, skifter dop og penger hender utenfor glassveggene.

SEKS POLITIMENN kommer ut av Oslo S og sprer seg på Jernbanetorget. Det er tid for å rydde området.

«På jobb for en tryggere hovedstad» står det på bilene deres. Politikerne har bestemt at politiet skal være proaktive og synlige i gatene.

Kanskje er det bare fordi det nærmer seg valg, kanskje er det en varig innstramming. Med jevne mellomrom kommer politiet og skremmer vekk dopselgerne, tiggerne, de narkomane og gateselgerne som i årevis har dominert «Plata» og området foran Oslo S.

De fleste stikker rundt hjørnet, og kommer sigende tilbake når politiet har dratt sin vei.

Politifolkene kan ikke ta seg av alt. En politimann går rett forbi mens to narkomane kjøper stoff av en annen.

Da er det viktigere å ta lommetyvene. Hvert år anmeldes 20.000 vinningsforbrytelser bare i Oslo sentrum. Togpassasjerer er blant den mest utsatte gruppen. NSB advarer nå mot lommetyver over høyttaleren på alle tog som ankommer Oslo S.

Det har Marlen Ulsmåg fått med seg. Hun sitter på en stolrekke inne på stasjonen og venter på flytoget for å dra tilbake til Bergen. Rundt seg har hun dandert bagasje og plastposer.

– Jeg sitter og passer på. Det er viktig å ha øyekontakt med all bagasjen, sier hun.

Tross alle advarsler, hun føler seg ikke utrygg i Oslo.

– Nei, men jeg er jo bare ute på dagtid. Det gjelder å ta sine forholdsregler.

SÅNN VAR KARL JOHAN for 10–15 år siden, tenkte Anne Ellingsen da hun gikk ned Storgata i Lillehammer nylig.

– Jeg ble ikke antastet av folk som skulle tigge eller stjele, forteller hun.

Ellingsen er sosialantropolog, akkurat som Thomas Hylland Eriksen. Men hun deler ikke inntrykket av at Norge er supertrygt.

– Jeg er blant dem som ser stadig flere tegn på at vi må passe oss mye mer. Det bekymrer meg, sier hun.

Ellingsen mener en viktig verdi er truet.

– Vi mister tillit til hverandre. Vi har vært vant til å stole på hverandre. Det gjør oss kanskje til et ekstra lett bytte, sier hun.

Hun har opplevd utryggheten på kroppen.

– Jeg hjalp min søster med å flytte nylig. Da var det folk som forsynte seg av flyttelasset. Vi måtte passe på hele tiden. I hjemmet vårt på Stovner har vi hatt to innbrudd. Begge uoppklarte, selvfølgelig.

Vi er blitt vant til å tolerere for mye, mener Ellingsen. Tiggere, prostituerte og plagsomme dopselgere får operere uten særlige reaksjoner fra samfunnet. Det er særlig innvandrere som vil tjene på at vi får bremset denne virksomheten, tror hun.

– Vi ydmyker både dem og oss når vi lar enkelte grupper drive med aggressiv tigging og prostituere seg åpenlyst i gatene.

TRYGGHET gjør oss lykkelige, tror statsviter Ottar Hellevik. UiO-professoren har skrevet boken «Jakten på den norske lykken».

– Utrygghet, enten det er frykt for å miste jobben, bli utsatt for noe kriminelt eller komme ut for en ulykke, skaper bekymring, som igjen påvirker følelsen av lykke, sier Hellevik.

Han mener nordmenns sterke støtte til den norske velferdsmodellen er et uttrykk for at vi verdsetter trygghet.

– Velferdsstaten bidrar til å øke trygghetsfølelsen. Se på det som har skjedd i USA etter finanskrisen, der man står i fare for å miste alt – helseforsikring, pensjon, hus – dersom man mister jobben.

Hellevik mener trygghetsbegrepet også kan forklare noe av Frps suksess.

– De fremstår som et parti som prioriterer trygghetsfølelse og velferdsytelser, og har lagt stor vekt på dette, sier Hellevik.

TRYGG, TROSS ALT: Toril Remøy (33) og datteren Anna (snart 2) trives på Grunerløkka, selv med dopsalg utenfor dørene. - Kort vei til jobb, og så er det joegentlig veldig fint langs Akerselva, forklarer sykepleieren. Men om noen år flytter familien ut av Oslo sentrum. TOR HØVIK (foto)
Tor Høvi

– ANNA GÅ TUR? spør ettåringen på Grünerløkka.

– Nei, ikke gå tur nå, svarer mamma Toril Remøy.

Det er tryggest å holde seg på terrassen.

Og når Anna en gang kommer i en alder der hun forstår mer av det som foregår utenfor murene i bygården, er det på tide å flytte.

– Vi flytter før hun når skolealder. Det er slik alle gjør her. Det er ikke mange skolebarn i området her, sier moren.

Tar vi tryggheten vår for gitt? Bør vi verne enda bedre om samfunnet vårt? Eller gjør trygghetstyranniet oss grå og kjedelige?