Året var 1959. Jusstudenten hadde endelig kommet frem til siste avgjørende eksamen da sensor spurte om han ønsket å se kommentaren på en av de skriftlige oppgavene sine. Det ville Greve gjerne. Under den faglige begrunnelsen for karakteren laud sto følgende bemerkning: «Men sproget. Er kandidaten fra dette århundret?»

Jan Einar Greve er trolig den eneste gjenlevende bergenser som man kunne ha stappet inn i en tidsmaskin og sluppet ut på Torgallmenningen anno 1850 uten at noen ville leet på et øyenlokk.

Selv i møkkete joggebukser og med en slimete brunsnegl i neven, oser høyesterettsadvokaten av forfinet bergensk borgerskap.

Her, i den enorme hagen nedenfor villaen ved Nesttunvannet, slåss han mot ugress, flom og altså brunsnegler.

Du må for all del ikke finne på å kalle meg erkebergenser. Det er en tittel jeg verken ønsker eller fortjener

— Det som er så fint med hagearbeid er at når bedet er ferdig luket kan man straks betrakte resultatet og glede seg over utført arbeid. Slik er det ikke alltid i næringslivet, sier han.

Likevel har han tross alt litt å glede seg over på det feltet også.

Merittlisten til Greve er så lang og omfattende at han nødig viser den frem i dagslys. Han har sittet i utallige styrer, alt fra små familiebedrifter og legater til store finansinstitusjoner, industri og shipping. Han har også vært sentral pådriver for Nonneseterkvartalet og tidligere Bergen Busstasjon.

Selv er Greve aller mest fornøyd med utviklingen av Høyteknologisenteret på Marineholmen. Arbeidet der var en av de viktigste årsakene til at han i 2007 ble slått til Ridder av 1. klasse av den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Motivasjonen og drivkraften har ganske enkelt vært å få noget til .

... det er også mulig at jeg har vært litt mindre flink enn andre til å komme inn i et mer rolig dagligsprog. Jeg innrømmer det

Akkurat det er blitt vanskeligere med årene, mener Greve. For en forretningsmann og utbygger var rådmannsveldet langt lettere å forholde seg til enn et mangehodet byråd.

— Du må ha tilgang til dem som bestemmer for å få ting gjort. I et byråd er det så mange meninger. Jeg og mine samtidige var så heldige at vi fikk virke i en tid der vi hadde muligheter for å nå frem. I dag er det så mange du må forholde deg til og et såpass tungt byråkrati under dem at det er vesentlig tyngre å komme frem til mål.

Han snakker med bestemt røst og skarre r-ene langt fremme i munnen.

- Men et byråd sikrer vel demokratiet?

— Jeg vet ikke om svaret er så enkelt. Demokrati er også en tung overtalelsesprosess med mange politikere som diskuterer og skal bli enige. Fordelen for oss som skulle arbeide med kommunen tidligere var at vi hadde en kilde som vi gikk til, nemlig rådmannen. Han innstilte, men det var selvfølgelig formannskapet som tok den endelige avgjørelsen.

- Hadde du klart å få til det samme i dag, om du skulle begynt på en nytt?

— Nei, det tror jeg ikke.

Mer enn et halvt liv e tter jusseksamen bruker Greve fremdeles konsekvent kanske istedenfor kanskje, nogen istedenfor noen og, ikke minst, favorittverbet advokatere . Venner og forretningsforbindelser humrer over språkbruken, men berømmer 80-åringen for et ekstremt høyt presisjonsnivå.

— Hva er det med min måte å snakke på som er så spesiell? At det er en smule gammeldags, det hører jeg. Men for meg er dette sproget helt naturlig.

- Men advokatere, det finnes jo ikke i norsk dagligtale. Ikke i ordboken heller.

Greve smiler bredt og ser et øyeblikk veldig fornøyd ut.

— Hmhmhm. Jo, du har sikkert rett. Det er mulig at det ligger til juristfamilier å formulere seg konservativt, og det er også mulig at jeg har vært litt mindre flink enn andre til å komme inn i et mer rolig dagligsprog. Jeg innrømmer det.

— Får du reaksjoner på måten du snakker på?

PÅ HJEMMEBANE: Familien Greve har holdt hus i den romslige villaen på Nesttun siden 1970. Nå er de tre voksne sønnene for lengst flyttet ut, og ekteparet har stedet for seg selv.
Jan M. Lillebø

— Egentlig ikke. Om jeg gjør, så går det inn det ene øret og ut det andre. Jeg kan ikke huske at min yndlingsforlovede gjennom 55 år kommenterer det spesielt heller.

Yndlingsforloveden heter Bente og er for lengst gift med Jan Einar Greve. Kanskje er hun blitt vant til talemåten hans.

— Jo, du sier noe der. Hehe.

At hans finbergenske riksmål brukes til å markere sosial klasse og skape avstand vil Greve ikke høre snakk om. Som styreleder er han svært opptatt av å snakke med menneskene han har rundt seg.

— Nu skal du høre, Kristin. Kommunikasjon har aldri vært et problem for meg. Jeg bruker ikke språk for å markere noget. Jeg bruker språk for å advokatere. Jeg vil overbevise.

— Er du gammeldags?

JAKTER UGRESS: Brunsnegler, erteblomster og rododendron tar stadig mer plass i livet til Jan Einar Greve. Men 80-åringen er fremdeles på kontoret to timer hver dag.
JAN M. LILLEBØ

— Hvis du spør mine barnebarn vil de nok mene at jeg er en gammeldags farfar, ja. Men ikke gammeldags i den forstand at jeg er fjern. Jeg er ganske nær overfor dem.

Den romslige hagen har plass til mer enn brunsnegler og rododendron. Greve peker på en bitte liten båt som ligger i gresset. Med den pleier han å ro ut på Nesttunvannet og fiske etter gjedde sammen med et av de i alt åtte barnebarna. Med møkkete hansker viser han størrelsen på fisken de har fått.

— Men vi spiser den ikke, humrer han.

Greve har brukt atskillig mer tid på å være bestefar enn å være far. Uendelig lange dager på kontoret er erstattet av erteblomster, luking og familieliv. Fremdeles er han på kontoret i advokatfirmaet Thommessen et par timer hver dag, men da de bergenske barnebarna var små tok han seg også tid til å hente dem i barnehagen. Slikt skjedde aldri da hans egne sønner vokste opp.

- Angrer du på tidsbruken?

— Nei, i grunnen ikke. Jeg føler at jeg har et så hyggelig forhold til sønnene mine i dag at jeg ikke angrer på noen ting. Bente har nok ofret mest. Takket være hennes forståelse og vilje til å makte å holde fortet hjemme har jeg hatt muligheten til å være med å skape noe ute.

De to traff hverandre da Greve studerte i Oslo og bodde på Blindern studenthjem. Slik gikk det til at han slo seg sammen med en østlending.

— At hun har klart å holde ut med meg i alle disse årene er neimen ikke dårlig, konstaterer han.

Diktafonen er 80-åringens favorittduppedings. Den er med overalt. På flyreiser, hjemme og på kontoret. Greve leser inn referater, brev og andre meldinger som surrer rundt i hodet hans.

FEST MED FIFFEN: Jan Einar Greve traff konen Bente mens han studerte juss i Oslo. Her er ekteparet på Romeo og Julie under Festspillene i 2001.
Jan M. Lillebø

Da BTMagasinet avtalte dette portrettintervjuet over e-post gjorde Greve det på følgende måte: Han leste svarene sine inn på diktafonen, lot sekretæren skrive ut og printe det før han undertegnet papiret. Til slutt overlot han igjen til sekretæren å skanne inn svaret i en ny e-post.

— Det virker fryktelig tungvint. Hvorfor kan du ikke bare svare på vanlig måte?

— Rasjonelt er det ikke. Haha. Det ser jeg. Jeg har nok ikke vært flink nok til å lære meg å bruke PC-en ordentlig. Medarbeiderne mine er så flinke at jeg har sluppet billig fra det. Hadde jeg vært nødt til å lære meg det, ville jeg klart det. Men det har altså ikke vært nødvendig. Jeg bruker diktafonen.

Heldigvis for Greve finnes det ingen bestemmelser om diktafoner i veitrafikkloven. Derfor snakker han ivrig mens han kjører også. En gang ble han stoppet av politiet som ville gi ham bot for bruk av mobiltelefon i bilen. Greve korrigerte straks den unge konstabelen og opplyste ham om forskjellen på en mobil og en diktafon.

Det endte selvfølgelig med at han slapp å betale boten.

Ny teknologi og digital utvikling er likevel ikke helt ukjente begreper for forretningsmannen. I alle fall ikke i teorien. Han gikk inn som styreleder i Bergens Tidende da de fleste av hans jevnaldrende for lengst hadde entret pensjonisttilværelsen.

Etter hvert ble Greve en av pådriverne for å få til Media Norge, samarbeidet mellom de fire store regionavisene. Et av argumentene var at ingen av dem ville makte å holde tritt med den teknologiske utviklingen på egen hånd.

— Selv om BT hadde en svært sterk posisjon, ville vi uansett ha fått problemer med å møte disse utfordringene uten hjelp. Vi ante så vidt hva teknologien ville bety av kostnader for hvert enkelt mediehus. Samtidig var det usikkert hvor lenge den gunstige balansen på eiersiden med tredeling mellom Schibsted, Orkla og diverse andre ville vare. Vi vurderte hvem vi trodde mest på, hvem som var dyktigst på nett og trodde på redaksjonenes frihet. Svaret var Schibsted.

- Har Bergens Tidende og Media Norge utviklet seg slik du så for deg at de skulle gjøre?

— Ingen hadde vel sett for seg at vi skulle ende opp 100 prosent som et datterselskap av Schibsted, men jeg er ganske sikker på at valget vi gjorde er riktig også i dag. Vi må tro og håpe at lederne er så kloke at de skjønner betydningen av å drive regionaviser. Samhørigheten er det vesentlige. Hvis man triller ensformighet inn på det redaksjonelle plan, ja da ...

Greve blir taus.

— Men vi ser jo allerede sterke tendenser til at Medie Norge avisene blir likere. Er du ikke enig i det?

— På enkelte ting ja. Vi leser i BT det vi allerede har lest i Aftenposten og Aftenbladet. Men jeg tror ikke situasjonen hadde vært bedre hvis vi hadde stått utenfor.

Temperaturen mellom styrelede r Greve og tidligere redaktør Trine Eilertsen var i perioder ganske nær frysepunktet. I dag har de to et utmerket forhold, men ifølge Eilertsen er han «ubehagelig å være i konflikt med og kan alle hersketeknikkene i boken».

GLAD DUO: I august 2005 sa eierne ja til Bergens Tidende gikk inn i avisfusjonen Media Norge. Styreleder Jan Einar Greve og administrerende direktør Didrik Munch var blant de mest fornøyde.
BERGENS TIDENDE

Selv hevder Greve at han har dårlig hukommelse for slikt. Men at de to har kranglet og i perioder nærmest brevvekslet i BTs spalter er et faktum. Ifølge Eilertsen kom Greve inn i BT med en litt urealistisk forventning om at han skulle kunne påvirke avisens innhold.

— Stemmer det at du ville ha redaksjonell innflytelse?

— Overhodet ikke! Det ville jo være ren dumskap. Men det er klart at som forretningsmann syntes jeg det var underlig man ikke kunne diskutere hva man skriver og hva man ikke skriver, og de økonomiske konsekvensene dette eventuelt får. Jeg var opptatt av at vi ikke skulle tråkke på dem som var avisens støttespillere. Det er jo uansett interessant at Trine har dette synet. Hun og jeg har hatt mange av det jeg kaller morsomme nappetak. Hun er en sterk kvinne. Jeg tror ikke jeg er noen svak mann.

- Men du kan altså ikke huske at forholdet til Trine Eilertsen har vært problematisk?

— Nei. Det har ikke gjort så stort inntrykk på meg i alle fall, som det tilsynelatende har gjort på henne. Jeg er veldig begeistret for det hun har gjort og synes det var et meget godt valg da vi ansatte henne som ansvarlig redaktør.

Jan Einar Greve017.jpg
JAN M. LILLEBØ

— Hvordan er du å være uvenn med?

Greve trekker pusten dypt og snurrer på brillene han holder i hånden, før han smiler bredt.

— Se det var et vanskelig spørsmål, for uvennskap vet jeg intet om. Hvis du spør om jeg har noen uvenner, så vil jeg rolig si at det kjenner jeg ikke til.

- Du har vel hatt uenigheter og krangler?

— Å jajajaja. Men det er jo høyesterettsadvokatens liv. Man opparbeider seg elefanthud for kritikk og jeg tåler å bli pisket på. Hvis noen mener at Trine pisket meg i spaltene, så svarte jeg vel bare. Slikt tar jeg med stor sinnsro.

Greve har pisket litt selv også . Han har flere ganger gått i strupen på kapitalsterke bergensere og kritisert dem for å ikke være villige til å satse penger på forskning og innovasjon. Da Bergen skulle lage et regionalt såkornfond som skulle brukes til disse formålene, møtte forretningsmannen og partnerne hans motgang.

— Jeg oppdaget til min store skrekk at dette var betydelig tyngre enn jeg hadde tenkt. De som burde ha forutsetninger for å si at dette vil vi gjøre, var vanskelige å få i tale. Veldig mange syntes jeg kunne holde kjeft og jeg trakket nok en del på tærne, men jeg følte det var viktig å gi uttrykk for det jeg mente.

- Er det bergenske forretningsliv mer konservativt enn andre steder?

— Folk er veldig gavmilde når det gjelder musikk, litteratur og kulturelle aktiviteter. Men det har ikke vært lett å få de som sitter på formuer til å satse på risikofylte prosjekter. Nå er det heldigvis blitt mye bedre enn det var bare for syv–åtte år siden.

Jan Einar Greve1280.jpg
JAN M. LILLEBØ

Selv er Greve oppført med en formue på 23,7 millioner kroner og drøye fire millioner i inntekt i 2011.

— Penger er en nødvendighet, men jeg kan ikke si at de opptar meg spesielt.

Bøtten med ugress fylles sakte opp. Brunsneglen er på vei til siste stopp, den dødelige saltlaken i garasjen. Greve tar en pause fra lukingen. Han har noe viktig på hjertet, som han for all del ikke må glemme å si.

Det handler om bergensk selvforherligelse og arroganse, om manglende samarbeid med regionen rundt. Ingenting er verre, ifølge Greve.

— Du må for all del ikke finne på å kalle meg erkebergenser. Det er en tittel jeg verken ønsker eller fortjener.

Jan Einar Greve035.jpg
JAN M. LILLEBØ
Jan Einar Greve009.jpg
JAN M. LILLEBØ