• Det er klart at du tenker at de har drept.

Vi sitter uten tilsyn på 8,2 kvadratmeter stor celle, med en ung mann fra en av Norges mest omtalte kriminalsaker. Irene Hummelsund (63) er hans faste samtalepartner en gang i uken.

— Jeg kommer som en venn, sier Hummelsund.

Hun har taushetsplikt og ingen vet hvem hun går til, selv ikke familien. Også BT har måttet gå med på en avtale om ikke å identifisere mannen.

— Familien vet at jeg har full taushetsplikt og spør kun om besøket har gått bra, sier hun.

Fant tonen

De to fant tonenumiddelbart, og besøkene varer ofte utover oppsatt tid.

De møttes da han satt i varetekt. Da ante ikke hun hva han hadde gjort.

— Jeg visste bare at det var en alvorlig straffesak. Det de har gjort, er uvesentlig. Vi kan dømme, men ikke fordømme, sier hun.

I det sivile har Irene Hummelsund en helt vanlig kontorjobb. På fritiden er hun aktivitetsleder for visitortjenesten til Røde Kors i Bergen.

TROFAST: Uansett vær og trafikk stiller Irene Hummelsund opp i Bergen fengsel på Hylkje i Åsane.
ØRJAN DEISZ

Ifølge organisasjonens nettside er det overordnete målet «å ivareta de mest sårbare av innsatte». De kaller det den innsattes vindu mot verden utenfor.— Mange ganger må jeg klype meg i armen. Mange er skikkelige og hyggelig å besøke. Jeg har vært borti saker jeg har tvilt på. Om de virkelige er skyldige. De kan være gode på manipulasjon, sier Irene Hummelsund.

Selv om 20 visitorer fra Røde Kors er aktive i Bergen, er det venteliste i fengselet. Ifølge Hummelsund trenger de 15 til. De kan ikke regne med noen form for betaling.

For noen er samaritanene fra Røde Kors eneste kontakt med omverdenen.

— Det er mange som virkelig venter på disse besøkene, sier Hummelsund.

Aldri nei

Irene Hummelsund har vært med lenger enn fengselet har eksistert. Etter en avisannonse i BT for 26 år siden begynte hun å gå i gamle kretsfengselet i sentrum.

Det er lengst av alle de lokale visitorene, og hun har aldri sagt nei til et oppdrag.

— Du kan reagere på saken. Det er klart du tenker på at de kan ha drept. Jeg må bare putte det i skapet, sier Hummelsund som understreker at hun aldri har følt seg utrygg.

Midt i intervjuet kommer en annen innsatt inn med tre kopper caffè latte. Det har han gjort de siste gangene.

— Jeg vet om folk som vil ha en visitor. Jeg forteller gjerne om tjenesten, men jeg er ingen selger, sier Irene Hummelsunds kontakt.

Hun er den eneste som får være alene på cellen med ham. Selv ikke advokaten får det.

Og fangen har problemer med å forstå hvordan noen gi så mye av seg selv over så lang tid.

— Hun må like det, ellers hadde hun vel ikke gjort det, sier han.

Får tips

— Jeg får tips og råd. Det er viktig å holde seg oppdatert, sier fangen. Han er opptatt av å trene i fengselet. Han har også begynt på skole.

Han forbereder seg til møtene ved å rydde cellen. De drikker kaffe og spiller kort. Idiot og president. Og prater om alt mulig.

Gjesten har valgt å overse plakatene av halvnakne damer på veggen.

— Jeg er ikke sjenert, ler hun.

Vi snakker om alvorlige ting, og vi ler av de samme tingene

— Vi snakker om alvorlige ting, og vi ler av de samme tingene. Hun er ung til sinns. Vi har ingen tabuområder, men hun kan bli irritert og gå i vranglås. Det kan være stille også. Hvis hun må i tenkeboksen, kan det bli stille. Men det er ikke ofte, det går stort sett i ett. Hun har alltid noe å snakke om, sier fangen.

Irene Hummelsund har tett kontakt med fengselspresten.

— Han er glad i oss. Røde Kors har veldig tillit. Vi kjenner systemet, men er ikke en del av det. Fengselet må kunne stole helt på alle visitorene som går her. Mottoet er ingenting ut, ingenting inn, sier Irene Hummelsund.

Takknemlig

Ledelsen i Bergen fengsel vet godt hva innsatsen til de frivillige gjestene er verdt.

— Vi er takknemlige for det lange og gode samarbeidet med Røde Kors og andre organisasjoner. Vi vet at visitorene har betydd svært mye for mange innsatte over mange år, sier assisterende fengselsleder Ivar Jensen.

Hjelperne gjør mer enn å komme en gang i uken. I høst arrangerte de grillfest, på julaften får samtlige av de rundt 250 fangene en gave. Mannen vi møter, har fått tannkost og sokker.

Skulle han møte Irene Hummelsund på gaten etter løslatelse, er regelen at hun ikke kan hilse - med mindre han tar initiativ.

— Men det kommer jeg til å gjøre.

FRITT LEIDE: En av fengselsbetjentene låser inn Irene Hummelsund på anstalten. Etter to og en halv time er besøket over. Pårørende og andre gjester får maks en time i uken.
ØRJAN DEISZ