Hvordan var det mulig for Lindbæk å overse de signalene vi sendte?

Ansatte ved festspillkontoret

Fra flere hold har BT fått opplyst at Lindbæk langt fra er uvitende om miljøproblemene i festspillstaben — selv om styrets beretning i årsmeldingene i hele Lindbæks funksjonstid har rapportert at «arbeidsmiljøet er godt». I gårsdagens BT bekreftet han også at han kjente igjen mange av detaljene i avisens artikkel om direktøren, men slett ikke totalbildet som ble skapt.

Mange nåværende og tidligere ansatte opplever imidlertid at Lindbæk ensidig har tatt stilling for direktøren og ikke ønsker å høre deres klagemål.

- Snakker ikke med oss

— Han snakker ikke engang med oss, klager noen.

De forteller at da Kåre Rommetveit ledet styret, slo han alltid av en prat med staben, spurte hvordan det gikk med dem og hvordan de trivdes i jobben. Lindbæk viser tilsynelatende ikke interesse for noen andre enn direktøren, sier flere.

Dette står i direkte motstrid til styreformannens uttalelser i gårsdagens BT, hvor han fremholdt at han har «veldig mye kontakt med organisasjonen». Han sa også om sitt forhold til de ansatte at «jeg treffer dem ganske regelmessig og utveksler noen synspunkter her og der».

Da de indre miljøkonfliktene første gang toppet seg høsten 2000, opplevde flere at styreformannen overhodet ikke reagerte slik han burde.

Situasjonen var denne: Etter en høst full av frustrasjoner skrev en absolutt samlet stab et notat til direktøren, datert 6. desember 2000. Hun svarte med å trekke inn styreformannen, som altså ble kjent med dette på et tidlig tidspunkt.

Notatet var holdt i en nøktern og positiv tone, de ansatte ønsket ikke å provosere sin sjef. Likevel er notatet i sin natur ganske oppsiktsvekkende. Her ber samtlige ansatte om en grunnleggende gjennomgang av hele organisasjonen.

Ikke på tomannshånd

— Dessuten forsøkte vi i notatet å legge inn noen koder som vi regnet med at en erfaren næringslivsleder som Jannik Lindbæk umiddelbart ville forstå, forklarer en.

Det som så skjer, er at de ansatte blir kalt inn en og en til samtale med styreformannen. Men ikke på tomannshånd, direktøren var bisitter. Ikke bare det, hun var også den som skrev referatene.

— Hvordan var det mulig for Lindbæk å overse de signalene vi sendte, og hvorfor lot han oss ikke få snakke med ham uten at direktøren var til stede, spør flere.

De forteller at de allerede på det tidspunkt, da Lindbæk hadde ledet styret i et snaut år, merket hvor tette bånd styreformannen hadde knyttet til direktøren. Det i seg selv bidro til at de dempet sin kritikk i samtalen. Når også direktøren satt der, følte de det helt umulig å komme frem med sine alvorligste klagemål, som jo gikk direkte på hennes lederstil.

— Vi ble rett og slett for puslete, er uttrykket en av dem bruker.

— Valgte han å overse de tydelige faresignalene fordi direktørens kunstneriske resultater var så gode, spør flere etter å ha lest i gårsdagens BT hvilken vekt styreformannen legger på nettopp resultatene.

For liten distanse?

Når Lindbæk forteller BT om det omorganiseringsarbeidet han ledet i Festspillene, lurer flere ansatte i ettertid på hvorfor han aldri spurte dem hvordan de opplevde dette. Om de merket noe særlig til endringene, om omleggingene fungerte etter intensjonen eller om de overhodet fikk noen effekt.

Mange mener at Jannik Lindbæk har altfor liten distanse til sin direktør. Det virker da også som om hun har styrket sin stilling under hans styreledelse.

For et drøyt år siden fikk Bergljót Jónsdóttir, med styreformannens solide støtte, fast ansettelse som Festspillenes direktør og kunstneriske leder. Mange fant dette oppsiktsvekkende på et tidspunkt da hun allerede hadde syv festspill bak seg. Riktig nok hadde hun til fulle demonstrert sin kunstneriske kapasitet og gitt institusjonen en spennende kunstnerisk fornyelse, men på et tidspunkt da det var naturlig å begynne å se seg om etter hennes etterfølger, ble åremålet altså omgjort til fast ansettelse.

Uten oppsigelsesvern

Men styret skal i kontrakten hennes ha fått inn en passus der hun gir avkall på vanlig oppsigelsesvern. Det betyr i så fall at hun kan sies opp uten at styret trenger gi noen saklig begrunnelse for oppsigelsen.

I Jannik Lindbæk fant Bergljót Jónsdóttir en forståelsesfull styreformann. Noe ganske annet var det med hans forgjenger, Asbjørn Birkeland, som overtok etter Kåre Rommetveit i 1999. Der kan ikke kjemien ha vært den aller beste. Det er for eksempel kjent at han sa bestemt nei da direktøren på boligjakt ønsket seg et tomt skall til 3,6 millioner kroner i boligprosjektet «Skuten» i Sandviken. Det ville kostet minimum 600.000 å gjøre det beboelig.

Også Birkeland skal ha merket at organisasjonen slet med et uklart ansvarsbegrep og begynt å gjøre noe med det. Men etter et år fikk styreformannen avløsning. Ikke etter eget ønske, men fordi direktøren stilte ultimatum overfor Kulturdepartementet: Enten går han eller så går jeg. Da BT ved den anledningen spurte departementet om en forklaring, kom det bare et svar fylt av tåke.

<b>LOJAL:</b> I Jannik Lindbæk fant Bergljót Jónsdóttir en lojal styreformann, men ansatte ved festspillkontoret mener han har altfor liten distanse til sin direktør og at han overser resten av staben. Her er Lindbæk (t.v) og Jónsdóttir med kong Harald under fjorårets festspillåpning. <br/>ARKIVFOTO: KNUT STRAND