Hvor blir det av nonnene?

Et liv i fattigdom, kyskhet og lydighet. Bli med inn i byens eneste kloster.

Torunn Aarøy

Publisert: 28.des.2008 09:52
Oppdatert: 30.des.2008 18:16

De tomme stolene blir stadig flere rundt nonnene når de spiser sammen på Marias Minde i Bergen. Mange har falt fra de siste årene. Andre har sviktende helse og spiser på rommet.

– Det er ikke noe jeg liker å tenke på. Hele troen er falt litt vekk hos folk i dag, kanskje er det derfor det ikke kommer nye til oss, sier søster Angeline, mens hun ser utover spisesalen.

På nonnenes kjøkken lager to sivilt ansatte Shepherd's Pie og skogsbærmousse med vaniljesaus. Før gjorde nonnene mye av arbeidet i klosteret selv. De satt til og med nattevakt. Det er de ikke mange nok til lenger.

Vil ikke binde seg
Det er flere tiår siden den siste nonnen kom til St. Franciskussøstrene på Vestlandet. Av de ti som bor igjen på Marias Minde er det bare fire som klarer seg helt på egen hånd. Noen er blitt senile, andre sengeliggende.

– Folk ønsker ikke å gå inn i et kall for resten av livet. Mange ønsker jo ikke engang å binde seg i et ekteskap i dag. Over hele Europa ser vi at det er vanskelig å rekruttere nye søstre, sier søster Mary, generalforstanderinne på Marias Minde.

Med sine 71 år er hun den yngste i huset. Den eldste av nonnene er nå 93 år.

Idet du går inn hovedinngangen til søstrenes hus i Nylandsveien, går du inn i en annen verden. Bygget står nærmest som det gjorde i 1956. Troen står klippefast og livsførselen har ikke endret seg med trender og konjunkturer der ute.

Ble kalt til Norge
Søster Angeline Menting (80) valgte bort egen familie og fulgte kallet da hun kom fra Nederland til Norge i 1952. Søstrene i Norge trengte henne.

– Vår Herre har alltid gjort meg oppmerksom på at Norge eksisterer, sier hun.

Angeline dro som novise til Drammen da hun var 24 år. Da hadde hun allerede jobbet fem år som lærer i hjemlandet.

– Det som gjorde mest inntrykk da jeg kom til Drammen var alle rutinene i klosteret. Alt skulle foregå til faste tider. Og på norsk.

I 1953 kom hun til Bergen. Etter fem år visste hun at dette livet ville hun leve og lovet fattigdom, kyskhet og lydighet livet ut.

– Det var jo også et valg jeg tok, slik unge gjør sine valg i dag.

Lever godt
På Marias Minde er Angeline den utadvendte, den som har et slikt godt humør. 56 år etter at hun kom til Norge lever hun et liv med tre fellesbønner daglig og 400 kroner i månedspenger.

– Noen andre penger ser jeg ikke, jeg får jo alt jeg trenger her. Løftet om fattigdom betyr at vi ikke kan velge å spise annet enn det som står på bordet. Men vi har det svært godt her på Marias Minde.

Månedspengene bruker hun blant annet til lodder på strikkeklubb hos Røde Kors. Nesten hver fredag tar hun bussen til byen for å være sammen med skolebarna på messen i St. Paul. Men hun kan ikke stoppe på en kafé i byen på vei hjem.

– Vi går ikke ut av huset uten at ledelsen vet hvor vi skal. På en tavle i gangen skriver vi opp når vi skal være tilbake.

Hun leser Bergens Tidende hver dag, men er mest glad i kryssordene. Når hun leser om finanskrisen tenker hun på sin egen familie i Nederland.

– Vi er opplært til å være sparsommelige her. Kanskje også andre må være det nå, sier hun stille.

I 1981 var hun den siste nonnen som sluttet som lærer ved St. Paul skole i Bergen. Så ble hun forflyttet til Stord og deretter Haugesund.

– Slik er det, lydighet er ett av løftene vi gir. Jeg ble også sendt vekk fra Haugesund uten at jeg likte det.

Stillhet
Angeline liker stillhet, kanskje kommer det av at hun vokste opp med åtte søsken. Første fredag i hver måned er det Jesu' hjertefred. Da blir det ikke snakket rundt frokosten på Marias Minde.

– Andre ganger kommer bare en plutselig stillhet rundt bordet, vi har ikke opplevd noe spesielt som vi kan snakke om. Noen av nonnene hører mye radio, de har ofte mye å fortelle, sier Angeline.

Etter nesten 30 år som lærer er hun vant til direkte spørsmål fra barn. I forrige uke snakket hun med elevene ved den katolske skolen i Arendal. De hadde mye på hjertet. En av elevene lurte på om hun ikke synder av og til.

– Da svarte jeg «Hva tror du? Jeg er også et menneske». En annen lurte på om jeg hadde en kjæreste. «Ja, det har jeg. Det er Jesus», fikk han til svar.

Angeline ler godt.

Når Bergens Tidende er på besøk synger elever fra St. Paul julesanger for nonnene i kapellet. Etterpå får de spise brødskivene sine i søstrenes stue. Angeline går blant dem og blomstrer.

– Å, av og til lengter jeg etter en klasse, sier hun med vemod mens elevene vinker og drar.

Men hun har ikke hatt savnet etter mann og barn. En gang hjemme i Nederland spurte en gutt om han skulle være vennen hennes.

– Jeg svarte nei. Jeg likte ham ikke heller. Jeg har aldri hatt interessen. Jeg tror Vår Herre hjelper, slik at den lengselen ikke kommer til meg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Overraskelsesfest
I Nederland bor fortsatt syv søsken. Hun har bilde av dem alle på rommet sitt. Før måtte nonnene vente i ti år før de fikk besøke familien sin etter å ha inntatt klosterlivet. Men Angeline var heldig. En snill forstander gjorde et unntak etter fem år, fordi broren til Angeline skulle ordineres til prest i Nederland.

Det er ikke så strengt i dag. Nå har hun en måned ferie hvert år. Ofte reiser hun til Nederland. Familien kan komme og bo i nabohuset til Marias Minde hvis de vil besøke henne.

I mai år hadde søsknene ordnet med en overraskelsesfest for å feire 80-årsdagen hennes. I fire dager var de sammen på en bondegård.

– Det var bare helt fantastisk, noe av det fineste jeg har opplevd. Det betyr mye for meg å holde kontakt med familien, sier Angeline.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Krevende
Hun har ikke angret på løftet hun ga i 1957. Og hun synes ikke hun har gått glipp av noe.

– Neeei, hva skulle det ha vært, sier hun ettertenksomt. Etter 56 år kan hun ikke komme på en eneste gang hvor hun har ønsket seg ut av klosteret og inn i et annet liv.

Men hun innrømmer at det kan være krevende å leve tett sammen med ni andre kvinner.

– Vi kan jo bli litt trøtte av hverandre. Jeg merker at vi ikke er slektninger.

Først etter at hun hadde blitt nonne, fikk Angeline vite at foreldrene hadde ønsket at ett av barna skulle gå i kloster.

Slik er det med mange av kvinnene på Marias Minde. De har vokst opp i katolske familier med sterkt troende foreldre og nonner som lærere. Noen har også hatt venninner som har gått i kloster.

– Dette var ikke noe fremmed på den tiden, sier Mary.

Kvinnene ber om at det skal komme flere til dem.

– Vi skjønner jo at dette stedet ikke kan drives videre med bare to-tre nonner her. Men vi prøver ikke å tenke så mye på det. Vi gleder oss over dem vi har blant oss, sier søster Mary.

Få nyheter fra bt.no rett i innboksen, abonner på vårt nyhetsbrev.

Søk i skattelistene Topplister

Bilder

Vis/Skjul

BYGGET: Det staselige klosterbygget fra 1956 ble tegnet av den kjente arkitekten Fredrik Konow Lund. Ikke mye har endret seg på innsiden siden den gang. Odd E. Nerbø (Foto)
EGET ROM: Rommet til Angeline er sparsommelig innredet med en seng og en hylle med bilder av familien. Nonnene har også fått egen vask på rommet. På gangen er det felles bad. - Utsikten er flott. Jeg står ofte i vinduet og ser mørket legge seg over byen, forteller hun. ODD E. NERBØ (Foto)
SENTRAL: Jesus har fått en sentral plass i matsalen. - Når barna spør, sier jeg at jeg er forlovet med Jesus, sier Angeline. ODD E. NERBØ (Foto)
MESSE: Hver dag klokken 11.30 samler søstrene seg til messe. F.v. søster Pia, søster Angeline, søster Ellen (bak), søster Astrid (den eneste fra Norge) og søster Maria Rosa. Odd E. Nerbø (Foto)