19. mai 1690 ble klokker Niels Klim gravlagt under gulvet i Korskirken, 70 år gammel. Er det mulig å danne seg et bilde av mannen? Hvem var han, hvor kom han fra? Har han etterkommere i dag?

I 1903 sto det en artikkel i Bergens Historiske Forenings skrifter, der forfatteren forteller at Niels Klim ble født i landsbyen Klim på Jylland 29. april 1620. Her blir det fortalt at foreldrene hans er prost Anders Andersen Vadum og hustru Bergitte Pedersdatter. I alle år har dette vært sett på som sannheten.

— Men det kan det umulig være, sier statsarkivar Yngve Nedrebø.

— I så fall ble Niels født 16 år før foreldrene ble gift, og da den seinere prosten var 16 år gammel! Det blir feil.

Flyktet fra trettiårskrigen

Det eneste vi da kan stole sånn noenlunde på er fødselsår og fødested. I 1649 kommer det en «Niels Andersen fra Nørre Rørbæk i Slet-Herred i Jylland» til Bergen og søker borgerskap som kjøpmann. Denne personen er mest sannsynlig «vår» Niels Klim, for dette stedet ligge bare halvannen kilometer fra landsbyen Klim.

— Hvorfor kom han til Bergen?

— Sannsynligvis fordi han så større muligheter her. Danmark var herjet etter trettiårskrigen, og hadde mer enn nok med å komme på fote igjen. På den tiden hadde Bergen nesten like mange innbyggere som København, sier Nedrebø.

I Bergen livnærte Niels Klim seg som «Bogkolportør», det vil si bokhandler og forlegger.

8. mai 1665 utnevnte biskop Jens Pedersen Schelderup ham til klokker i Korskirken. Da var Niels Klim 45 år. Egentlig oppfylte han ikke vilkårene for stillingen, som var beregnet på eldre studenter, derfor reiste han til København og lot seg immatrikulere ved universitetet 12. mai.

Hvorfor han fikk stillingen kan vi bare spekulere i, men mye tyder på at det har sammenheng med ekteskapet han inngikk. Akkurat når og hvor han giftet seg med Barbra Pedersdatter de Fine, vet vi ikke sikkert, for kirkebøkene er gått tapt, men det var trolig våren 1665 i Fana kirke.

Overklassen

Barbra de Fine bodde hos slektningen sin magister Arnoldus de Fine, som i 1663 ble sokneprest i Fana. Hun trengte en passende ektemann med en god stilling, og da var klokker det beste biskopen kunne tilby. Hun var 47 og han 45 år, og selvsagt ble det barnløst. Så hvis Niels Klim har etterkommere i dag, er det i så fall ikke med Barbra.

Gjennom ekteskapet kom han i slekt med Ludvig Holberg, men Ludvig var bare seks år da Niels døde. Gjennom slekten har nok Ludvig fått høre historien om Niels Klim, og brukt noe av dette i romanen sin.

I sin samtid ble Niels Klim regnet som en original. Han var nok heller ingen enkel mann å ha med å gjøre, for stadig vekk var han i konflikter med folk, men en gate fikk han likevel oppkalt etter seg, riktignok en bratt gate.

På Statsarkivet ligger tingbøkene for Bergen. Den eldste er fra 1663, så mangler vi de fem årene frem til 1669. I 1663 finner vi ham i fem saker, i tre av dem er det Niels som blir stevnet.

«Vell beschengtt»

I fire av sakene gjelder krangelen penger, bortsett fra 15. juni da Maren Jensdatter stevner Niels Klim. Hun forteller at «Niels var i hennes hosbondis Huus Indkommen vell beschengtt», og gikk til sengs. Dagen etter oppdaget han at en ring var borte, og beskyldte henne for å ha stjålet den.

En slik anklage ville hun ikke ha på seg, særlig siden hun fant ringen da hun kostet og gjorde rent i huset, og fikk den sendt hjem til ham. Retten spurte Niels om Maren «haffde Soffut» hos ham, noe Niels benektet på det sterkeste.

I de årene Niels Klim var reisende bokhandler hadde han trolig ikke fast bokhandlerlokale, og kanskje heller ikke fast bopel. Men i 1676 finner vi han i grunnboken. Da kjøper han hus i Skreddergaden av rådmann Iver Christensen. En av naboene i gaten var Zacharias Bogbinder, som Niels Klim kjørte sak mot i 1669. Zacharias hadde trykket opp 1000 almanakker, men da protesterte Niels, som viste til at han hadde kongelig privilegium på boksalg.

Skreddergaten kjenner vi igjen som en del av dagens Kong Oscars gate, fra Bryggesporen til Skostredet, det vil si husrekken bak Korskirken. Dette strøket brente i 1702. Underviste i katekismen

Som klokker hadde han ansvaret for undervisning av menighetens barn, i tillegg til at han førte noen av kirkebøkene, som «kommunikantboken», det vil si at han holdt rede på hvem som kom til nattverd og når. Han hadde også ansvaret for administrasjonen av begravelser, og dette var en viktig inntektskilde for kirken.

Selv ble han gravlagt seks dager etter dødsfallet, og det ble ringt med alle klokkene både i Korskirken og Domkirken.