— I Aftenposten var dette en liten notis. Men det er ikke så overraskende. I 1913 hadde alle politiske partier gått inn for dette, det var ikke lenger noen politisk uenighet om dette. Da kan det se ut som om det ikke var noe mer å diskutere. Vedtaket var et sluttpunkt på en lang debatt, sier postdoktor Brita Ytre-Arne ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

En rask titt i Aftenposten fra 12. juni 1913 viser at de ikke ofret kvinners stemmerett mer plass enn en notis på forsiden. Her blir det nøkternt informert om at det nå er 225 000 flere stemmeberettigede her i landet. En sak om at barberstreiken ble avverget fikk like mye plass. Det gjorde også forslaget om at stemmerettsalderen skulle senkes fra 25 til 21 år. Det forslaget ble forkastet.

Større sak om brødprisene

— En sak om brødprisene fikk lang større spalteplass denne dagen, sier Ytre-Arne.

Hun har sett på medieomtalen av stemmerett for kvinner i perioden 1890–1913. Ytre-Arne har gått gjennom tre forskjellige aviser: Aftenposten, Social-Demokraten og Dagbladet. Dagbladet var klart for kvinnestemmerett helt fra 1890, Aftenposten var mot, og Social-Demokraten var ambivalent, etter hvert klart for.

— Heller ikke i Dagbladet og Social-Demokraten fikk saken mye plass. Men i to kvinnetidsskrifter jeg har sett nærmere på fikk saken bred omtale også at saken var vedtatt, sier Ytre-Arne.

Notis i BT

I BT brukte vi også bare en liten notis til å fortelle nyheten 13. juni i 1913. 12. juni sto det ingenting. Hattemoter og andre nyheter fikk mer plass. I samme notis ble det også plass til forslaget om senking av stemmerettsalder fra 25 år til 21 år. Det fikk tommelen ned.

— Da ser det ut til at BT ikke skiller seg ut fra de andre avisene når det gjelder manglende interesse i 1913. Dette illustrerer at stemmerettsutvidelsene var en gradvis prosess og at de viktigste gjennombruddene hadde kommet tidligere, sier Ytre-Arne.

Hun synes det er interessant at vedtaket, som feires i dag og anses som viktig for det norske demokratiet, ikke vakte større medieinteresse.

— Selv om avgjørelsen ikke var politisk kontroversiell kunne man tenke seg at avisene ville dekke saken som et historisk punktum i stemmerettskampen, eller i lys av at Norge var en pioner på verdensbasis. Slike perspektiver kom tydelig frem i kvinnetidsskrift som Nylænde, men altså ikke i avisene, sier Ytre-Arne.

Større i 1907

Debatten i avisene speiler en gradvis prosess med veldig mange trinn. I 1890 kom den første store stortingsdebatten om dette temaet. I 1907 ble det også brukt mye plass på temaet, ettersom det ble innført begrenset stemmerett. På den tiden hadde journalistikken endret seg dramatisk og var mer lik dagens måte å dekke sakene på. Da var det også en fyldig dekning av debatten.

— I 1907 var nok debatten på det varmeste. Jeg har sett på dekningen i juni 1907. Da fantes det noe stoff hver dag om temaet hver dag, både før og etter debatten, sier Ytre-Arne.

"Hvad ogsaa vi kan vente os", skriver Aftenpostens aftenutgave 15. juni 1907. Da var det fortsatt seks år igjen til stemmeretten kom for alle kvinner.

— Det kan hende det er et element av skrekk og advarsel i denne reportasjen. Men det kan også være mer nøktern folkeopplysning: Slik ser det ut med kvinner i politikken. Teksten under bildet er forholdsvis nøytral og opplysende i tonen, og vi får forklart at bildet trykkes fordi det har aktualitetens interesse i Norge, sier Brita Ytre-Arne.

Mannsdominert

På denne tiden hadde Aftenposten blant annet en sak der en kvinnelig og mannlig journalist skulle dekke den samme stortingsdebatten. Generelt var avisene sterkt mannsdominerte med unntak av noen få eksempler på leserinnlegg fra kvinner og korte intervju med kjente kvinnesakskvinner.

— Kvinnetidsskrift som Urd og Nylænde var derimot viktige rom for kvinners stemmer. De var redigert av kvinner, de publiserte tekster av kvinnelige skribenter og de fremhevet kvinnebevegelsens store innsats i stemmerettskampen. Kvinner deltok også aktivt i de mange organisasjonene som kjempet for kvinnestemmerett, på politiske møter og demonstrasjoner, sier Ytre-Arne.