DET ER IKKEalle forunt å kunne rusle ned i kjelleren til gratis formiddagstrim to ganger i uken, med bare kjente og kjære i sirkelen. Med en trimleder på 91 (og et halvt) som vet å få fart i gamle kropper.

Åtte damer i «Grotten» i Blichfeldt og Meyers Aldersbolig er ikke i tvil: Lykken er å leve i en hestesko.

— Jeg er så kry over å bo her, sier Ruth Birkeland (84). - Det er vakkert og velholdt, sentralt og sosialt. Uten at vi renner ned dørene hos hverandre, altså.

Alle beboerne i det spesielle huset med historie fra 1931 har identiske leiligheter på 46 kvadrat. I bygget er det også lege og vaktmester, og ute er det hage med sol og roser i. Bussen stopper like utenfor, butikken ligger bare noen skritt unna. De sprekeste spaserer til byen. Eller på besøk til noen på sykehuset like ved.

— Dette er fremtidens boform for eldre. Jeg tror de som bor i et slikt sosialt fellesskap lever lenger fordi de føler seg trygge og har det så bra. Ingen flytter frivillig herfra, sier forretningsfører Morten Mikkelsen.

Trenger man hjelp til noe, finnes det alltid en dør man kan banke på. Rett som det er, arrangeres det både utflukter, utlodninger og beboermøter. Noen deltar ofte, andre nesten aldri.

— Men det nytter ikke å avslutte med dans, altså. Da sitter vi der, sier Ruth.

Huset rommer fem ektepar, tre enkemenn og 32 enker.

TIL GYMMENdenne torsdagen har de fleste kommet trippende ned trappene, både krykke- og rullatorfri. Ikke verst, tatt i betraktning at gjennomsnittsalderen er omtrent 85 år.

Fellesstuen "Grotten" er plassert i kjelleren, like ved siden av husets felles vaskerom. Trimhjørne med tredemølle og ergometersykkel er her også, og et lite bibliotek hvor man kan låne litteratur i mange sjangre — fra Mankell og Nesbø til Undset og Prøysen.

— 60 fotløft! 20 høyre, 20 venstre, 20 begge, sier Mary Aasmul og teller.

Bein opp, bein ned. Armer opp, armer ned. Den yngste i sirkelen, Åse Johannesen (78), forteller at hvis hun har vært borte fra trimmen noen ganger, knirker det sånn i nakkekalken at hun kunne trenge smørekanne for å få den i gang igjen. Hun er nærmest blitt avhengig av trener Marys faste rutine, der de spretter opp og ned av stoler, ror over Kattegat (og hjem igjen), spriker med fingrer og løfter på tær. Treningsopplegget er utarbeidet i samarbeid med en fysioterapeut fra Brann Stadion.

— Mary kjører oss hardt, sier Hetta Eileng (84) og puster tungt.

— Vi gjør alt bortsett fra å legge oss på gulvet, sier Gunvor Skogen (86).

Mary hadde egentlig ingen planer om å bli trimleder etter fylte 90. Men så ble den forrige syk og døde.

HVEM ERså disse seniorene som tilbringer alderdommen i en fredet, rødmalt hestesko? Felles for dem alle er en yrkesfortid i handelsstanden i Bergen. Det være seg handel, skipsfart, industri, bank eller forsikring.

— Vil tolker begrepet "handelsstanden" ganske vidt. Men medlemskap i Foreningen Bergen Handelsstands Aldersboliger er påkrevet for å få tildelt leilighet. I tillegg må man være over 60 år, og kunne klare seg selv. Økonomi spiller også inn, da dette ikke er ment som et tilbud for folk som er i en særlig gunstig økonomiske situasjon, sier Morten Mikkelsen. Forretningsføreren har møblert, ærverdig kontor i første etasje mot nordøst, med utsikt mot Ulriken.

Opprinnelig het foreningen Bergen Handelsstands Understøttelsesforening. Den ble stiftet av byens borgerskap i 1890, med Christian Michelsen som en av initiativtakerne. Målet var først og fremst "at understøtte Medlemmer, der paa Grund av Sykdom, høi Alder eller andre, dem selv utilregnelige Omstændigheder er komne i trængende Kaar ..."

I dag er situasjonen en annen. Det finnes ikke så mange trengende her i byen lenger. Men foreningen består, og selv om den har penger på bok, skal husleien på 3990 kroner måneden økes med vel 700 kroner over den neste toårsperioden.

— Det synes vi er mye. Men selv med økning er jo dette et rimelig botilbud. Jeg vil aldri flytte herfra, sier Åse Johannesen, som også er beboerkontakt.

Morten Mikkelsen forteller at mange står flere år på venteliste for å komme inn. Noen faller fra mens de står i køen.

- VI FØLER ossså privilegerte. Strøket, huset, naboene, samholdet ... alt er fantastisk, sier Lillian Nygård. Hun og mannen Knut var 20 og 22 år gamle da de møttes på dans i Sjømannsforeningen, en søndag i 1953. Da de var unge, tenkte de ikke så mye på hvordan de skulle bo når de ble eldre. Nå er Lillian 78 og Knut 80, og begge er sjeleglade for å bo i nummer 106.

Etter at Knut ble hofteoperert første gang for 12 år siden, ble det et ork å holde generasjonsboligen og hagen i Steinsviken. De hadde aldri hørt om Blichfeldt og Meyers Aldersbolig, men Lillian ble heltent etter å ha besøkt en venninne som hadde fått leilighet i bygget.

Problemet var bare at verken Lillian eller Knut var innmeldt i foreningen. Med hennes bakgrunn som ekspeditrise og Knuts 45 år lange virke som elektriker hos Bernt Iversen & Søn på Laksevåg, viste det seg imidlertid at de begge kvalifiserte for medlemskap. De meldte seg inn, og etter tre år kom tilslaget.

SIDEN ER detblitt flere operasjoner på Knut, både i hofte, hjerte og rygg. Lillian sier det har det vært en velsignelse å ha sykehuset i umiddelbar nærhet.

— Hvordan var overgangen fra stort hus med hage til 46 kvadrat?

— Til å begynne med syntes vi det var veldig trangt, jeg følte at jeg stumpet i alt. Nå er vi blitt vant til det. Vi føler oss bare veldig heldige, sier Lillian.

Så mye selskapelighet blir det ikke plass til i leiligheten, men de deltar rett som det er på fellesarrangementer, både i og utenfor huset. Teaterbesøk, utflukter eller fellessamlinger i "Grotten" med eksterne kåsører. Det er stadig noe som skjer, men det er helt frivillig om man vil være med. Og det er beboerne selv som organiserer.

— Det er en fin balanse. Naboene viser omsorg for hverandre, men har samtidig respekt for privatlivet, sier Knut.

De tre barnebarna henger bunadskledde i ramme på veggen. Lillian forteller at det er Knut som har stått for bunadsbroderiene. Duk med hardangersøm har han også laget.

— Ikke for å skryte, altså, men jeg har en mann som kan alt, sier Lillian og ler.

Til jul blir det som alltid julebesøk med datter, svigersønn og de tre barnebarna. Dem er det alltid plass til.

HOS EDITH JOHNSEN (92)i nummer 311 er det annerledes. Det nytter ikke å stue tre barn, syv barnebarn og 17 oldebarn inn i den bittelille stuen. Så da mannen Odd Johan fylte 95 i januar, kom besøket i porsjoner. Han døde i august, etter 70 års ekteskap med Edith.

— Det er jo slik, at vi damene lever lengst. Det er dette huset et godt eksempel på.

Hun har stortrivdes i den røde hesteskoen siden hun og mannen flyttet inn for nærmere 17 år siden. Nå innstiller hun seg på en ny hverdag uten ham, og vil fortsette å bo i leiligheten så lenge hun kan.

Morten Mikkelsen forteller at stadig flere får tilrettelagt assistanse slik at de kan bo i leilighetene helt til det siste.

— Det er som regel en bedre løsning for den gamle, og en rimeligere løsning for det offentlige, sier han.

Edith klarer seg fint. Med daglig besøk fra hjemmesykepleien, to krykker og en rullator. Og ikke minst en familie som er glad i mor, bestemor og oldemor. Det går aldri en dag uten at telefonen eller dørklokken ringer.

Edith forteller at hun både leser og strikker, og er sprek nok til at hun kan ta seg en bytur på egen hånd. Nylig var hun 11 dager på Kypros med datteren.

Foran henne ligger mobiltelefonen, en gave fra barnebarna da hun fylte 90. I bokhyllen er hele familien samlet i glass og ramme, et minne fra den samme dagen. Hun kan aldri få nok av dem.

— Så lenge de vet hvor iskremen og brusen er, klarer de seg selv når de kommer på besøk.

Men til seg selv lager hun middag hver eneste dag. I dag står seibiff på menyen.

— Livet er bra, sier Edith.

FART I KROPPEN: Hver mandag og torsdag er det formiddagstrim i "Grotten". Fra v.: Mary Aasmul (91), Åse Johannesen (78), Ruth Birkeland (bak)(84), Gunvor Skogen (86). Hetta Eileng (84), Ellen-Karin Nielsen (85), Svanhild Mjaaland (80) og Anne Sofi Grieg Moe (87).
LEVER GODT: Lillian og Knut Nygård savner ikke generasjonsboligen i Steinsviken, og trives godt på 46 kvadrat.
MIDDAG: -Jeg lager meg middag hver eneste dag, forteller Edith Johnsen (92). Når barnebarna og oldebarna kommer på besøk, klarer de seg selv. De vet hvor de finner iskremen og brusen.
BLIR HER: -Jeg vil aldri flytte herfra, sier beboerkontakt Åse Johannesen.
SPILLER: Når trimmen er ferdig, spiller Anne Sofi Grieg Moe en marsj som løfter humøret og alle kan marsjere ut i takt til.
PRAT: Når solen skinner, er hagen god å ha. Å ha hverandre er både en trygghet og en glede, mener Åse Johannesen og Ruth Birkeland.
FREDET: Fasaden på Per Griegs karakteristiske bygg fra 1931 er fredet.