En mannsperson svarte, og vi presenterte våre opplysninger i saken og ba om en kommentar. Slik forløp resten av samtalen:

— Hvordan kom du deg inn i huset?, spør mannen.

— Jeg ble invitert.

— Kan jeg få se invitasjonen?

— Vi ringte på til dem som bodde der og fikk slippe inn.

— Ja vel.

— Men hvordan henger det sammen at dere har bygd om for å ta inn barnerike familier, og så leier dere ut til studenter og Chess?

— Jeg vil ikke svare på spørsmål fra pressen.

— I morgen kommer vi til å presentere denne saken slik vi kjenner den i Bergens Tidende. Burde det ikke være i din interesse å svare på spørsmål?

— Jeg er på ferie og har ikke papirene foran meg her og kan ikke svare på spørsmål.

— Men dette er ikke vanskeligere enn at du må forklare meg hvordan huset kan fungere som hybelhus når dere lover kommunen å leie det ut til barnerike familier?

— Det er ikke et hybelhus, og en etasje står helt tom.

— Men studentene opplyser at de har funnet annonsene på nettsiden hybel.no?

— Du får skrive det du vil, så får jeg ta mine forholdsregler i ettertid. Min erfaring er at dere skriver det dere vil uansett. Skriv det du vil og ha en god dag.

— Hvem er det jeg snakker med?

— Hvorfor skal jeg si navnet mitt når du skal skrive noe jeg kanskje ikke vil like. Ha en god dag. Nå legger jeg på røret.

Etter søk på hybel.no fant vi i går følgende annonse:

«Hybel til leie nær hulen Møhlenpris. 1 rom igjen. (...) Interessert i visning, send epost eller ring...»

Vi ringer det oppgitte mobilnummeret.

— Hallo! (samme mannsperson svarer)

— Hei, det er Gunnar Wiederstrøm i Bergens Tidende.

— Er det deg igjen?

— Ja, jeg ringer et telefonnummer som er oppgitt i en annonse i hybel.no og som gjelder en ledig hybel nær Hulen på Møhlenpris. Vi snakker vel om samme hus?

— He, he.

Legger på røret.

Det oppgitte telefonnummer tilhører ifølge Opplysningen Edward Kristofer Jansen. Han er også eier av Jansen Rederi. I telefonkatalogens rosa del for 2001 står det under Jansens Rederi AS:

«Hybelutleie til studenter»