EINAR ERIKSEN

Hun stilte spørsmålet: Hva slag journalistikk bedrev de, hva sto de for — og i første rekke: Hvem var de?

En av dem var Esther Johannessen i Bergens Tidende. Hun vies fortjent oppmerksomhet i boken fordi hennes journalistikk satte både standard og spor. Hun preget avisen gjennom førti års medarbeiderskap - fra 1928 til 1967. Hennes bumerke est. borget for kvalitet, og mange eldre lesere vil minnes henne med glede, kanskje med vemod - og enda flere med takknemlighet.

Esther praktiserte journalistikk både med hjerte og fornuft. Hennes artikler var til å stole på, hun slumset ikke med fakta og hun lyttet til det intervjuobjektene hadde å si. En egenskap som bør være selvsagt, men som slett ikke alltid er det i en tid da egne meninger er viktigere enn andres, og hvor referatet har skrinne kår i spalter og på skjerm. Som hennes signatur est. var også Esther Johannessen beskjeden på egne vegne, men slett ikke på andres.

Avisens ansikt

Esther Johannessens fremste egenskap var hennes sosiale medfølelse og et engasjement som påvirket Bergens Tidendes redaksjonelle linje langt mer enn samtiden var klar over. Hun ble avisens ansikt utad og representerte BT aktivt i utallige komiteer, velferdstiltak, innsamlinger og konkurranser. Enten det gjaldt menighetenes juleinnsamlinger, de første flyktningengasjementer (det var for øvrig høsten 1956 etter Ungarn-invasjonen) eller konkurranser som ble satt i gang. Esther var involvert både som skribent og komitémedlem.

Da julen varte til påske

Undertegnede minnes med smakfull glede den gedigne hjortebakkelskonkurransen fra tampen av femtiårene som selvfølgelig Esther satt i juryen for sammen med blant andre bakermester Martin Smith Sivertsen. Prøvene som skulle begrenses til tre eksemplarer pr. «konkurrent» ble samlet på vårt felleskontor i en ventilasjonsfri kjeller-etasje. For hver dag som gikk frem mot konkurransefrist økte haugen og ble mange ganger så svær som ventet. For verken est. eller de øvrige jurymedlemmer hadde tatt med i beregningen bergenske husmødres ærekjære raushet: De sendte inn både et halvt og et helt kilo for å være sikker på solid bedømming.

Jeg kan forsikre at slike mengder julebakst henger lenge i klærne og understreker utsagnet om at julen varer helt til påske.

Men est.'s armslag favnet videre: Hun var et reisende menneske, og på vegne av Bergens Tidende arrangerte hun sammen med byens reisebyråer de første etterkrigsreiser med både ordinære flyruter og charterturer til sørlige farvann - først til øyen Jersey i den engelske kanal og senere til Madeira og Mallorca. Esther var også på dette felt BTs utadvendte representant og en pionér innen moderne reiselivsjournalistikk.

Æret av pressen

Det er imidlertid for sitt sosiale journalistiske engasjement hun først og fremst vil bli husket. Det var også for det hun ble hedret med en av pressens mest prestisjefylte priser: Hirschfeldt-prisen for fremragende innsats for økt forståelse og samfølelse mellom samfunnsgrupper.

Hun kjempet mot urett og overgrep og mot stivbent byråkrati. Hun drev pågående kamp mot hushaier som profitterte på etterkrigsårenes bolignød. De møtte sterk motstand i Esther Johannessens glødende journalistikk og skarpe penn. Tidvis var det kø utenfor kontordøren hennes av mennesker som søkte hjelp mot overmakten.

Esther Johannessen var i sannhet en journalistisk allrounder , en gang en hedersbetegnelse i det redaksjonelle landskap. Ikke noe felt var henne fremmed. Hennes kontaktnett strakte seg inn i alle miljøer, også i de politiske. Blant annet var hun med i Venstrekvinnenes styrende organer, i ledelsen for Yrkeskvinners forening og i pressens organisasjoner. Dessuten var hun en periode like etter den annen verdenskrig leder for Bergensavdelingen av Velferdskomiteen for ikke-norskfødte hustruer.

Hun døde i 1968, sekstiåtte år gammel. Gjennom fire decennier som aktiv medarbeider bidro hun til å forsterke Bergens Tidendes sosiale profil. Hennes ukuelige pågåenhet og evne til å finne løsninger, representerte et nybrottsarbeid i avisens historie. På sitt vis levde hun journalistikk og mistet aldri troen på journalistens og avisens muligheter til positiv, medmenneskelig innsats.