— Jeg klarer ikke å sette ord på dette. Det er helt fantastisk. Men det er sårt også. Jeg har mange blandede følelser i dag, sier Svanhild Karin Taranger.

Hun har nettopp møtt fem søsken som hun aldri har sett før. Svanhild skulle bli 70 år før hun fikk svaret på det hun alltid har lurt på: Er jeg adoptert? Brevet som kom fra Fylkesmannen i februar levnet ingen tvil. Nå har hun det med seg i håndvesken mens hun går inn for å treffe sine søsken. Av en søskenflokk som har talt elleve lever fortsatt åtte av dem.

Jeg hadde det godt hos mine foreldre. Men jeg er likevel så glad for at jeg har funnet alle søsknene

— Mamma vokste opp som enebarn og med ganske gamle foreldre. Dessuten ble det innimellom sagt ting som gjorde at vi alle begynte å lure litt. Men foreldrene sa aldri noen ting om at hun var adoptert, sier datteren Anne-Gunn Olsen.

Lang liste med søsken

Statsarkivet kunne gi dem navnet på noen av barna til Svanhilds biologiske mor. Andre fant de på et slektstre på nettet.

Så begynte de å søke dem frem. I BTs nettavis fant de intervjuet med søsteren Wenche Rostrup Michelsen (73) og leste hennes adopsjonshistorie. De skjønte at hun var en av søstrene.

— På bildet så vi likheten med en gang, sier Taranger.

Nå møtes nesten alle de gjenlevende i søskenflokken. Det ligger spenning i luften, men etter hvert kommer humoren frem. Den har de felles, selv om de aldri fikk vokse opp sammen. De tre yngste barna er de eneste som vokste opp med deres felles mor, Rosa Ester Nordnæs. Da hadde hun giftet seg på nytt.

Dekket til fest

På bordet er det dekket på til alle. Blomstrete servietter og sølvkuler på bordet. Snitter, kaffe og kaker. Svanhild har både gruet og gledet seg til dette.

Da hun og døtrene fant Wenche Rostrup Michelsen i BT ringte de henne. Men Michelsen hadde vanskelig for å tro at hun hadde enda fleste søstre etter at hun selv fant igjen flere av dem for 30 år siden.

— Nei, jeg har ikke noe søster som heter Svanhild, var det første jeg sa i telefonen, forteller Michelsen.

Kjente igjen stemmen

Men så fikk hun høre Svanhild Karin Taranger i telefonen.

— Det var som å høre min nest eldste søster, sier Michelsen.

SAMLET: F.v. Svanhild Karin Taranger, Karl Johan Nordnes, Wenche Rostrup Michelsen, Marit Nordnes, Rolf Arvid Nordnes. Foran sitter Kåre Daniel Danielsen og eldstejenten Reidun Rustad (80).
Vegar Valde

Heller ikke hun visste at hun var adoptert da hun vokste opp ved Årstad brannstasjon. Ikke før foreldrene var døde og hun hadde fylt 40 år. Da fant hun de gamle adopsjonspapirene i en skuff.

I løpet av det neste året klarte hun å oppspore de fleste i en søskenflokk som har vært på elleve. Men Taranger visste hun ikke om.

— Jeg hadde det godt hos mine foreldre. Men jeg er likevel så glad for at jeg har funnet alle søsknene, sier Michelsen.

Kjente hverandre igjen

Hun kom til sine foreldre da hun var seks dager gammel, mens Svanhild var på mødrehjem før hun ble adoptert bort.

Michelsen visste ikke at hun også hadde en tre år yngre søster, som ble født i 1943, og som har vokst opp i Nedre Fjellsmau og gått på Christi Krybbe skoler. Der gikk de trolig på skolen samtidig.

I mars møtte søstrene hverandre for første gang på Oasen. Likheten så de med en gang.

— Jeg visste at det var henne med en gang. «Der kommer min søster,» sa jeg og reiste meg, forteller Michelsen.

Er blitt flere treff

Siden har det blitt flere treff mellom de to. De har fått fire barn hver og etter hvert mange barnebarn.

Men de andre søsknene har ikke Svanhild møtt før nå i pinsen. Rundt dette langbordet på første pinsedag. Ved hennes side er de fire døtrene og mannen god støtte på en spesiell dag.

SAMMEN NÅ: De skulle bli 70 og 73 år før de fikk gi hverandre en klem og snakke litt sammen. Wenche Rostrup Michelsen (73) (til v.) og Svanhild Karin Taranger (70) skjønte straks at de var søsken da de møttes første gang. I bakgrunnen Svanhilds mann Bjørn Olsen.

— Mamma er så glad at dere aner det ikke, sier Tarangers datter, Nina Helen Soltvedt.

Døtrene har allerede begynte å kalle mammas nye søsken for tante og onkel. De deler bilder og har mye å ta igjen. Allerede nå har gjengen bestemt seg for å møtes etter sommeren. Denne gangen skal Tarangers døtre får møte alle sine søskenbarn.

— Jeg ønsket meg alltid søsken og en stor familie. Det har vært et stort savn. Nå har jeg det, sier Taranger.