Pueblo Mogan

— Legg de tunge tingene på taubanen. Den tåler minst 500 kilo, instruerer stemmen i mobiltelefonen. Lastet med to ryggsekker krysser taubanekurven dalsøkket, mens vi spaserer oppover en vakkert anlagt sti med rekkverk.

Umiddelbart forestiller vi oss livet i en fjellhule noe ukomfortabelt. Edith og familien på fire installerte seg med både oppvaskmaskin, dusj, kjøleskap, spylende do, vaskemaskin og internett.

Guanchene - kanariøyenes indianere, urbefolkningen, bodde i slike huler. Det samme gjorde - og gjør - mange kanarier.

— Vi ble tatt imot med åpne armer, ja nærmest sugd inn i lokalmiljøet for 10 år siden, forteller Edith Clausen til Bergens Tidende. Alle fire snakket spansk. Det kortet veien inn i fellesskapet, men Edith fikk ingenting gratis.

Utenfor gettoene

Den kosmopolitiske bergenser våger å regne seg som innfødt. Oppfatningen er gjensidig. Det kan BT bevitne. Vi vandret med henne nede i turistbyen Puerto Mogan. Fiskere, butikkeiere, restauratører, kvinnene som lager ost, kvinnene som er hjemmeværende, alle har de en replikk, en klem eller et nikk til Edith.

Hun utdannet seg til lærer og jobbet først med handikappete barn. En dag i uken praktiseres den opprinnelige utdannelsen på den norske skolen i Arguineguin. Så ble det kunststudier både i Norge, Australia, Frankrike og Venezuela supplert med mange studiereiser.

— Du må finne freden for å kunne være kreativ, men samtidig er jeg avhengig av å ha mennesker rundt meg. Vi har alltid bodd blant de innfødte, både i jungelen og i byene, aldri i utlendingenes gettoer.

— Når du er gjest i et land, skylder du vertskapet å sette deg inn i lokale forhold, mener Edith.

Mors sprø idé

Mannen er teknisk direktør på et fasjonabelt turistanlegg i nabobyen Arguineguin. Han er utdannet ingeniør og har fartet med kone og barn til oppdrag ulike steder på kloden gjennom 20 år. Familien kom til slutt til Pueblo Mogan og bodde først i et vanlig hus. Så var det at mor fikk den sprø idé at hun ville prøve ut en kanarisk boform - huler.

De to jentene deres var lite begeistret for eksperimentet, så mens barna studerte i andre land gikk mor og far i gang med «prosjekt hule».

Maurflittige norske hender spadde ut de forrige beboernes etterlatenskaper og hakket plass nok til både jenterom og soverom med dobbeltseng. Fjellveggene ble malt hvite og de yngste syntes etter hvert at det var litt kult å bo i en hule. Nå er hele komplekset vokst til over 80 kvadratmeter.

Sikkert toalett

Nybyggerne laget mur foran inngangen. Platået gir rikelig plass til både hageselskap, besøkende turister og en duvende hammock, det ideelle sted å gjødsle fantasien og modne ettertanken.

Dusjen er anlagt ute under stråtak. Toalettet som garantert tåler et jordskjelv, er plassert i en egen liten sidehule og koblet på en septiktank. Hulen er forsynt med elektrisk lys og over «bolighulen» er det gravd ut til flere digre vanntanker. Vann er verdisaker.

Familien var ekte huleboere i 2 ½ år mens de bygget seg et vanlig hus på tomten nedenfor hulen. Eneboligen har hun tegnet selv i pakt med lokal byggeskikk.

Drøm i oppfyllelse

De eier 11 mål land og her dyrkes grønnsaker og her beiter tre geiter. Et sinnrikt system sprer livgivende vann til avocado, kaffeplanter, sitroner, appelsiner, ville tomater, oliven, granatepler - for å nevne noe.

Hulen var en gang bolig for 10 mennesker. Nå er den verksted og Gran Canarias mest spesielle utstillingslokale. Edith synes det er ideelt å kunne skille bolig og arbeidsplass.

— Tenk å få betalt for å ha det slik, filosoferer kunstneren. Over hodet vårt rasler et digert palmeblad. Det er vinter og tid for shorts og t-skjorte.

Jenten som vokste opp i Bergen sentrum, Fyllingsdalen og Sverige, og siden flakset verden rundt - hun fikk en drøm til å gå i oppfyllelse.

Tøff start

Ediths blikk sveiper langs skarpe fjellkammer og nesten usynlige stier over til andre landsbyer. Hun kjenner vandringsveiene ned til minste stein. Det første halve året hennes på øyen ble tøft.

— Jeg kjedet vettet av meg, det ble ensomt i huset vårt oppe i skogen og jeg måtte gå lange turer i fjellene hver eneste dag, erindrer hun.

Egenterapien virket. I dag kaller hun seg et effektivt og lykkelig menneske.

— Hulen gjør noe med folk som kommer på besøk. Alle har hatt en slags forestilling om hvordan livet arter seg i en hule. Voksne blir som barn, de åpner seg. Masken de bærer på gaten blir borte der inne, forteller Edith.

Rundt 1000 besøkende har gått stien til hulen. Eldste gjest hittil - en sprek dame på 97.

Smitteeffekt

Veggene ute i verkstedet er dekorert med avisutklipp på mange språk utenom norsk, men verdensborgeren serverer oss tørstedrikke i glass med Hansa-logo. Så vi er ikke helt glemt.

Ediths interesse for lokal historie og folkets tradisjoner smitter når hun beretter om Gran Canaria innenfor strandsonen. Hun forteller om folkefester, gjetere - og koloniherrene, spanjolene som nesten utryddet urbefolkningen. Det lokale blir ofte motiver i hennes relieff og keramikkarbeider.

Ukjent ord

Lærer, kunstner, kone, mor, hagebruker, fjøsrøkter, bestemor, vertinne, friluftsmenneske - dette oppegående menneske spaserer jo med åpne øyne rett inn i tidsklemmen!

— Tidsklemme ...

Den munnrappe ser taus og spørrende på journalisten - og innrømmer til slutt at hun aldri har hørt ordet.

Nei, tidsklemme forekommer garantert ikke i det kanariske språket. Tidsregningen er raus sør på Gran Canaria. Edith lar seg ikke lenger stresse av å måtte vente på moganerne.

— La tingene skje i en naturlig rytme. Jeg bruker ventingen til noe nyttig og det gir meg mye tid til overs.

Møte med jåleskapen

Hun har alltid hatt mest sans for å gjøre det andre ikke gjorde. Jåleskap og snobberi kan direktørfruen lite med. Motstrømsmennesket Edith flirer når hun tenker tilbake på årene som husmor og kunstner i Norge.

— Når jeg sa at jeg også var husmor, vendte enkelte i de gode selskap ryggen til. Men presentert som formann i kunstforeningen, ble jeg med ett den mange ville konversere med.

Det tørre klimaet i Mogan holder ryggplagene hennes i sjakk. Hverdagssliterne i nabolaget og deres holdninger varmer hjertet. Edith har slått rot i dalføret, men har ikke gitt opp å få besøkt Afrika. Guanchene kom derfra ...

PÅ UTSTILLING: Edith Marie Clausen og Bonzo foran inngangen til hulen som i dag er verksted og utstillingslokale.<p/>JAN M. LILLEBØ (foto)
GALLERI: Hulen ble utvidet med det rommet som i dag rommer galleriet. Det skjer noe med menneskene når stiger inn her, sier kunstneren.<p/>JAN M. LILLEBØ (foto)
GÅRDBRUKER: Tre geiter og tre hunder og en stor grønnsakhage skal ha daglig tilsyn. I bakgrunnen taubanen som frakter opp de tunge gjenstandene.<p/>JAN M. LILLEBØ (foto)
BOMBESIKKERT: Flittige norske hender har gravd ut et jordskjelvsikkert toalett til hulen.