— Mange voksne glemmer at barna også er pårørende med behov for ekstra oppfølging når kreft rammer nære familiemedlemmer, sier Grace Gjuvsland, seksjonssjef i Kreftforeningen.

Hun har jobbet tett med de Avinor-ansatte på Flesland for å få i stand arrangementet denne dagen. Dessverre har mye av det planlagte programmet, deriblant fly- og helikopterturene, forsvunnet i tåken som ligger tykk og ubevegelig over flyplassen. Men entusiasmen blant de fremmøtte barna er upåklagelig, og den stiger gradvis etter som de får sjansen til å sitte i fly, på motorsykler og i politibiler. De får være med på både røverjakt og brannslokking.

Plutselig dukker en av dagens hovedattraksjoner opp, og alle flokker seg rundt Leo, en kommende politihund.

— Åh, så søt, sier Marion (8) og setter seg på huk for å klappe schæfervalpen. For ett år siden var hun et helt annet sted enn i hangaren på Flesland.

- Ti stille

Juni 2004: Det er strålende sol og varmt. Bak nedtrukne rullegardiner i et mørkt rom sitter Marion sammen med mamma og mormor. Det er helt stille i rommet. Mamma prøver å bryte stillheten.

— Ti stille! sier Marion. Hun er nettopp ferdig med den første cellegiftkuren, og vil ikke snakke med noen.

I rommet ved siden av sitter tvillingsøsteren Maud og skal gjøre lekser. Hun er redd, og konsentrasjonen svikter. Den ekle følelsen og klumpen i magen vokser.

— Det har vært tungt for oss alle, forteller mamma Bente Fosse Nummedal om året som er gått siden de fikk vite at Marion hadde svulst på hjernen. Hun skjønner nå at det kanskje er tvillingsøsteren Maud som har hatt det aller tøffest.

— Det er først i ettertid jeg forstår hvor mye hun slet psykisk. Hun klagde en del over vondt i magen, men allikevel tvang vi henne til å gå på skolen. Kanskje brukte vi for mye tvang? spør Bente.

Hun vil gjerne berømme lærerne på skolen hjemme i Vik for at de stilte opp for Maud og de andre søsknene i den vanskelige tiden.

- Voksne må bli flinkere

Grace Gjuvsland i Kreftforeningen er opptatt av at voksne må bli flinkere til å vise omsorg for de barna som er pårørende av kreftsyke.

— Vi har satt i gang kurs for at barnehageansatte og lærere skal bli mer bevisste på hvordan de skal forholde seg til barn som er berørt av kreft. Mange av dem sliter med angst og konsentrasjonsvansker, sier hun.

Hennes poeng er ikke at de voksne skal gi etter for alt. Men bare det at de kjenner til barnets situasjon, og at de har en dialog med de hjemme, mener hun kan gjøre situasjonen enklere.

Hun er glad for å se at så mange har kommet for å delta på arrangementet.

— Det er viktig for barna å vite at de ikke er alene om å ha det vanskelig, og at det ikke bare er de kreftsyke som får all oppmerksomheten, sier Grace Gjuvsland.