Den siste fastboende familien hadde et par kyr og leverte melken i Jordalen. Far arbeidet på Eidsvåg fabrikker, og ungene gikk den lange veien til skolen i Øvre Ervik.

Det er et idyllisk sted, denne fjellhyllen, med fantastisk utsikt nordvestover mot Eidsvåg og Askøy. Bak oss ligger Ulskebjørnen med sine 443 bratte meter, fremfor stuper berget ned i Jordalen. Langt der nede hører vi suset fra Jordalselven. Vinden rusker i trærne.

Det kan blåse hardt her oppe. Dalen er som en trakt, og kulingen fra sørvest oppfører seg som orkan i kastene. Da er det godt å søke ly bak solide murgavler.

I sør går stien ned i dalen, eller du kan følge den videre oppover til Jordalskaret og Rundemanen. Vi kom opp på en gammel traktorvei fra Selvik i nord.

Kulturvernprisen

Vi vet ikke sikkert når folk bosatte seg her oppe, men i 1830 fikk brukeren festeseddel som husmannsplass, seinere ble Stallane skilt ut som eget bruk.

For 15 år siden lå Stallane i ruiner. Takene var rast ned, murene delvis ødelagt og fylt med all slags boss og skrot. Det var synet som møtte Bjørn Fossen.

Han ryddet, grøftet og planerte, reparerte og la nytt tak. Deretter var det arbeidet innvendig.

Han har nok brukt tusenvis av timer. Han vet ikke hvor mange kroner, men det har sikkert gått noen av dem også. Lørdag 21. oktober ble han hedret av Arna og Åsane kulturkontor med Kulturvernprisen.

— Det var helt utrolig. Jeg er litt stolt også, siden jeg har gjort alt sjøl ... Gu' kor eg har slitt, sier han plutselig.

Villmarksstue

Tidligere drev han transportfirma, men solgte bedriften for noen år siden.

Løen som en gang huste et par kyr, har han kalt «Vombaguda» og innredet som en slags villmarksstue. Innenfor er det mest som et eventyr. Ned fra taket henger alle mulige «loppemarked-ting».

— Ingenting er antikt, bare gamle ting som folk husker igjen fra barndommen, sier han.

Ute står det tretroll, og inne massevis av småtroll.

— De passer på stedet. Jeg har ingen moderne ting her oppe, sier han, og finner frem en 45-plate med Lill Lindfors. Det skurrer i høyttaleren, men det kommer ingen lyd.

— Jeg er ikke så veldig flink med disse innstillingene, mumler han, og skrur på noen knotter på platespilleren.

— Det var merkelig. Ka e' det så skjer her då, han har då virket i alle år.

— Folk er veldig velkommen, sier han så plutselig.

Fyr på peisen

— Jeg heiser alltid flagget, og det kan de se fra Lidl. Så vet folk at jeg er her.

Nesten hver søndag er han til fjells, bortsett fra om været er altfor ulagelig.

— Da er det ingen turgåere likevel.

Her fyrer han i peisen og folk kan stikke innom og varme seg litt, eller ta en kopp kaffe eller vaffel.

— Hvis de gidder kan de betale fem kroner, og da får de påfyll, sier han.

— Er du ferdig med prosjektet ditt?

— Nei, det blir jeg vel aldri. I sommer gjorde jeg mye med hytten, men bak den er det en jordkjeller som må bygges opp igjen. Og kanskje en gammeldags utedo. Men jeg kan ikke legge ut for mye, det har jeg ikke råd til. Det blir jo bare utgifter og ingen inntekter.

STALLANE: Her oppe over Jordalen bodde folk frem til 1952. Langt der bak skimter vi bebyggelsen i Eidsvåg. FOTO: ARNE NILSEN
Arne Nilsen
MURE: En stein her, og en stein der. Det er nok å ta av. FOTO: ARNE NILSEN
Arne Nilsen
MUSEUM: Ting folk har kastet tar Bjørn Fossen vare på og samler i villmarksstuen sin i det gamle fjøsbygget på Stallane. FOTO: ARNE NILSEN
Arne Nilsen