Fortsetter tilbakegangen og Høyre nærmer seg det resultatet partiet før valgkampen sa man ville være fornøyd med — nemlig 25 prosent - kan partiet også bli avhengig av Kristelig Folkeparti for å danne byråd i Bergen.

Situasjonen er med andre ord i ferd med å bli uoversiktlig igjen, etter en periode med så sterke Høyre-tall at byrådsspørsmålet syntes avgjort. I Høyre er man selvsagt altfor drevne til å tro at seieren var vunnet da meningsmålingene var på sitt beste. De mest valghistorisk skolerte husker at Høyre i Inger-Margrethe Presteruds tid sprengte 30-tallet på en BA-måling i 1995, mens det endte på rundt 20 blank på valgdagen.

Spørsmålet er om Høyre har gjort en strategisk blunder. Mens alt gikk skinner og Friele-effekten var formidabel, markerte ikke Høyre noen klar avstand til Fremskrittspartiet. Monica Mælands uttalelse om at hun syntes synd på Frp da deres fjerdekandidat Kenneth Rasmussen lot innvandrerhetsen løpe av med seg i et leserinnlegg i BA, er et eksempel.

Hopehavet med Frp i bybanesaken, parkering på Festplassen og kollektivfeltet i Lars Hilles gate er andre eksempler på at velgerne sliter med å se forskjellen. For Høyre skaper dette problemer fra to kanter. De som i begeistring over Friele hopper fra sentrum og Arbeiderpartiet til Høyre, blir gjort tydelig oppmerksomme på at Høyre og Friele også er en spydspiss for Frp. Det kan skremme dem tilbake. Dessuten skjønner Frp-sympatisører at de kan få Friele uten å stemme på Høyre, og det er heller ikke bra for Friele og vennene hans.

Høyre ser ut til å tenkt riktig om Frp før valget. Man har forestilt seg at Frp er så lystne på å få være med å styre at de sitter som en våt valp og logrer med halen, slik BAs kommentator Espen Børhaug formulerte det.

Etter hvert som Høyre oppslutning steg, er det blitt mer og mer sannsynliggjort også for alle andre at Høyre kan få både byrådsleder og ordfører. Men i den fasen har oppmerksomheten rettet seg mot likheten, og ikke forskjellen mellom de to partiene, og det taper trolig Høyre på.