Den nye dommen fra Høyesterett gir norske skisentre klarere retningslinjer for hvilke sikkerhetstiltak de må iverksette innenfor sitt ansvarsområde.

Høyesterett mener Strynefjellet Sommarski har erstatningsansvar overfor den 25 år gamle kvinnen, som fikk dansekarrieren ødelagt da hun i 1990 falt på ski og skled ned i en 4-6 meter dyp bresprekk ved anlegget. Kvinnen pådro seg alvorlige hodeskader og fikk utbetalt 2 millioner kroner fra skisenterets forsikringsselskap.

Herredsretten mente at kvinnen ikke hadde krav på erstatning utover de 2 millionene hun fikk fra forsikringsselskapet, mens Gulating lagmannsrett mente det var uklart for publikum hvilke områder som var sikret, og dømte i fjor Strynefjellet Sommarski AS til å betale den skadde kvinnen ytterligere 1,4 millioner kroner.

Skisenteret anket dommen til Høyesterett som nå stadfester lagmannsrettens dom.

Burde varslet

Høyesterett har under tvil kommet til at det var uaktsomt av anleggseieren ikke å sette opp et skilt på toppen av trekket som varslet at det var snøsprekker i traseen hvor kvinnen kjørte. Dette ville ifølge Høyesterett gitt utøverne et varsel om risikomomenter ved bruk av traseen, som ovenfra fremsto som en uproblematisk nedfart. Et varsel ville også gjort det mulig for utøvere å velge en annen nedfart, mener retten.

Skisenteret har pekt på at det ved påstigningen i stolheisen var satt opp et varselskilt, men retten mener teksten på dette skiltet var uklar. Dessuten var ikke skiltet plassert slik at det varslet utøverne om snøsprekken i den aktuelle traseen.

Anlegget har også anført at utøverne fra stolheisen kunne se markeringsnettet som var satt opp. Retten mener at anlegget ikke kan basere seg på at alpinistene benytter heisturen til å studere farer som terrenget måtte by på.

Medvirket?

Strynefjellet Sommarski anførte at et eventuelt ansvar for selskapet måtte falle bort eller settes ned på grunn av kvinnens medvirkning. Høyesterett mener kvinnen opptrådte med tilstrekkelig aktsomhet og ikke utsatte seg selv for fare ut over det som i alminnelighet vil følge med alpinkjøring på ski.

Retten mener ulykken i hovedsak skyldtes det ekstraordinære faremomentet i bakken og den manglende merkingen av dette stedet, en merking som kunne gitt kvinnen anledning til å innrette kjøringen sin i tide. Retten mener derfor at det ikke er noe grunnlag for å sette ned ansvaret på grunn av hennes medvirkning.