Tar du båt utover Hardangerfjorden så dukker de opp som en uryddig ulvekjeft på sørsiden. Like etter Folgefonna, og før du passerer det siste epletreet på venstre hånd. Der reiser de seg i en siste protest, før hard core-naturen går inn for landing i Rogaland.

Kvinnheradsalpene, eller Rosendalsalpene. Den rampete lillebroren du aldri har møtt.

Hvitt og vindig

Det er midt i april. Vi ringer en hyggelig dame og en hyggelig mann i det lokale turlaget. De gir raust med tips om hvor vi bør starte.

— Det kan fort bli noen meter med skiene på sekken, sier stemmen i telefonen.

Vinteren har trukket seg tilbake. Snøgrensen ligger på nærmere 600 meter. Etter en stund finner vi en kjørbar vei som hjelper oss et stykke oppover. I horisonten mot nordøst står Gygrastolen og skuer mot rekken av 1300-1400-meter og havet.

Vi spiser frokost og setter skiene på sekken. På 500-600 meter dukker snøtungene opp rundt bekken som kommer ned fra berget. Været er hvitt. Og hvitere blir det. Vi følger terrenget opp mot Omnatjønnene, som er bakgården til fjellet Melderskin.

Snødekket er som gammel kneipp og fellene henger dårlig. Vi finner ly bak en stein og synes vinden og snøfillene bare øker på. Kvinnherad-bortelaget: 1-0. Vi snur.

Høyt over baronen

Har de edle dråper ramlet som hvite krystaller der oppe? Det regner om natten. Tidlig søndag ber vi om revansj, og finner oppstigningen langs det samme bekkefallet mellom Njoten og Omnen.

Snart eter skiene seg oppover i lett vårpudder. Skaren er dekket av melis. Ti centimeter ferskvare er langt å foretrekke fremfor 200 centimeter som er utgått på dato. Ferden fortsetter over Omnatjønnene mens været skifter fra sol til skyer og til sol igjen. Atlanterhav meets Kvinnherad, og dytter skyene over åskammen, før den hvite bomullen stille oppgir sin eksistens et sted over hodene våre. Noen der oppe driver hurtigspoling på blått lerret.

Vi når triangelet som ikke har navn på kartet. Ved siden av reiser kjempen Melderskin seg videre enda noen meter opp. Over eggen mot sør lokker Laurdalen med fin snø.

Den galningen som retter ut skiene og lukker øynene vil til slutt dundre gjennom stueveggen Baroniet i Rosendal. Det vil ikke baronen like.

Mot sør og øst ligger Laurdalstind og Bjørndalstindane, med små brefall mot nord. Og til hjemturen venter hundrevis av vestlandske høydemeter, kjøpt og betalt med svett valuta.

Den hvite fjellsiden er et urørt tegnebrett.

Vi streker opp de første buene.

HARDANGERSØM: Sør i Hordaland reiser vestlandsfjellene seg for siste gang - til 1400 meter over havet. Geir Håskjold legger stødige telemarksvinger under Omnen i Kvinnheradsalpene. Myrdalsvatnet i bakgrunnen. <br/>Foto: EIRIK DAMSGAARD