Helst vil han ha plass til sitt barndoms svarte spetakkel av et piano inne i cockpiten.

Når han så suser omkring der ute i evigheten, til eget akkompagnement, bør han kanskje melde seg til Himmelens redningstjeneste?

Er det ikke på tide at Vårherre får hjelp til å finne igjen sin vakre, blå klinkekule, kloden vår, som han så uforsiktig tøyset vekk i uvøren klinkelek mot universitetets vegg ...?

Vi trenger dem nå, høvdingene.

Kjenner det ikke er nok å ta temperaturen på Hovedindeksen, vente på de nervøse reaksjoner fra Markedet.

Lure på om Dow Jones har fått podagra eller prostata.

Vet det ikke er noe å hente på Børsen.

Virrer omkring og ser dem krympe foran øynene våre, de kvikke, unge som suser rundt i designerklærne sine og som styrer verden fra kafébordene.

Hører hvor hul deres tale om markedskrefter i utemmet galopp er. Vemmes av renteføtter som tramper takt i ellevill krigsdans.

Selv Magasinet, med en vellykket leserskare av hunkjønn på 33,5 pluss minus, har dratt seg i håret av fortvilelse over sin vante gurulistes utilstrekkelighet, og har, sikkert til sin egen store forbauselse, dratt oldiser til portrettskafottet.

Som Erik Bye.

— BLIR DU ALDRI GAMMEL? har Magasinet spurt ham.

Og i et åpenbart legaliseringsbehov av sitt merkverdig objektvalg, listes Byes usedvanlig travle liv opp.

Dette er ingen gamling som «sitter rolig og ser på Dagsrevyen, som rideranker med barnebarna sine, diskuterer prisene på timeshare-leilighetene på Gran Canaria, vasker bilen annenhver dag, gjerne en Toyota Corolla», skriver Magasinet.

Nå nei.

Denne karen har eget show på Scene West flere ganger i uken og planlegger en Kina-reise, presiseres det for å berolige lesere.

— Men jeg er jo gammel for fan! Og det er jeg fan meg stolt over! Jeg går i mitt 78. år. Det gjør jeg virkelig selv om Tove mener at jeg får si det som jeg er, at jeg er 77. Og det stemmer vel det. Jeg fylte i begynnelsen av mars, buldrer Bye.

Han klarer å presse inn en bergenstur og Festspillene i mai i sitt travle program også, forsikrer han.

Han kommer med Ketil Bjørnstad for å øse av sitt musikalske og menneskelige overflødighetshorn på Kvarteret.

Skjønt overflødig ...

Vi trenger dem nå, høvdingene.

Så her sitter vi da ved hans enormt lange føtter, i Bibliotekbaren på Bristol.

Under et svart-hvitt bilde av en annen gammel og gestikulerende herre, Olav Hestenes, har Erik Bye med stort møye og besvær benket seg i sofaen.

Og det er ikke bare ryggen som takker for seg etter tunge tak som ufaglært arbeider i ungdomsårene i USA.

En grå stær har tatt bolig i hans høyre øyenhule, har poeten sjøl skrevet i diktet «Om å se etter ørner».

HAN KAN IKKE LESE MER. - Og jeg som hadde syn som en jaktfalk. Det kom helt uventet på meg, dette med synet, og det gjør meg forbannet. Nå er jeg helt avhengig av Tove og hennes høytlesning. På den annen side: Jeg slipper mye tabloid-vås. Og radioen holder mål! flirer Bye og glir over i et hosteanfall som han benekter sterkt har noe som helst med de få Prince Mildene han unner seg, før han tar oss med ut på sin første fortellingsferd, langt til sjøs.

— Stålsett, sier han. Og vi oppfatter det som et stikkord før han ror av gårde og havner i sitt elskede, smertens land, Amerika.

— Under ett av mine utallige besøk hos apachene fikk jeg mitt kallenavn, «mannen som går når han rider». ... Ikke verst, hva? De kan dette med navn, indianerne. På samme tid var en kvinnelig, ganske lubben og blid arkeolog der. Hun hadde gjøvet løs på en gammel gravplass. Spadde i vei, med stor iver. Etter noen dager ville hun vite om hun hadde fått et kallenavn. Indianerne vegret seg. Ville ikke si det. Men hun ga seg ikke, arkeologen. Insisterte på å høre navnet sitt og OK, omsider fikk hun det oversatt, av en halvfull kar. «Hun som står med den svære rævva si i været og graver opp våre helligdommer!», var det lite smigrende tilnavnet hun hadde gjort seg hjertelig fortjent til.

Hun manglet finfølelse og respekt for andre mennesker, for andre religioner. Sånt ville aldri ha skjedd med Stålsett, konkluderer Bye.

Han er kommet på land igjen.

Har dratt fortellingsnøret inn.

Visste akkurat hvor han ville med ordene.

Han ville gi en hyllest til en annen høvding, til den internasjonale mannen Stålsett han har så stor respekt for.

- FLERE AV KIRKENS MENN OG KVINNER har stått som påler i denne krisetiden. Jeg har alltid hatt med meg sverdet når jeg har beveget meg inn i et kirkerom, sier krigeren Bye.

— Det er mennesker som Stålsett og Køhn som får meg til å vurdere å henge det fra meg. Og la meg nå være litt raus: Jeg synes også statsminister Bondevik skal ha ros for å ha kommet til fornuft selv om det tok sin tid. Vi måtte herje mye med ham før han forsto!

Vi trenger dem nå, kritikerne.

— Carl I. Hagen, sier Bye.

Og med dette stikkordet og etter en kjeft kaffe farer han av gårde igjen.

Nok en gang til USA.

Etter studier og vagabond-år over there dro Erik Bye hjem til Norge da hans far døde tidlig på femtitallet.

— Det ble holdt et lite avskjedsselskap for meg. Der var også en kvinne som nylig hadde opplevd å få hjem sin døde sønn fra Korea-krigenn etter at han hadde kommet seg levende fra Normandie...

— Jeg hadde forstått mer dersom det hadde skjedd i Europa under den annen verdenskrig, sa den sørgende kvinnen.

— Dette er en krig jeg ikke begriper noe av og som ikke er verd et sånt offer, sa hun.

Da jeg kom til Norge ble jeg med kjæresten min, som nå har holdt ut med meg i snart 50 år, til et annet selskap. Jeg kom i snakk med en shippingmann, tror han hadde et lite rederi. Mannen var religiøs. Hadde med seg både Gud og Jesus da han beklaget seg over hvor vanskelig tidene hadde vært for ham, og for forretningen.

— Men så sendte Gud heldigvis den velsignete Korea-krigen, sa mannen. Han sukket av lettelse.

Jeg klarte å la være å si noe, men jeg forlot besøket like etter. Det spørs hvor mange unge menn som skal returnere til USA og England i plastposer før galskapen i Irak-krigen blir avdekket, sier Bye stille.

HAN PEILER SEG MÅLBEVISST inn på Hagen:

— Vi må hjelpe våre venner, sier fremskrittsmannen.

Ja, akkurat. Det har jeg virkelig tenkt å gjøre, sier Bye.

Han og hans Tove får daglig e-poster fra sin store venneflokk i USA.

— Som min gamle venninne, den pensjonerte bibliotekaren med hjemsted hundrevis av mil fra Washington. Nå setter hun seg på bussen, sammen med unge demonstranter og kjører i den endeløse for å vise sin krigsmotstand utenfor Det hvite hus. Jeg har mange venner av hennes sort i USA. Det er ikke amerikanerne jeg forakter og frykter i dag. Det er den amerikanske politikken, Bush og hans menn, sier høvdingen.

Ansiktet med det levde livet skrevet i dype dalsøkk får et smertens drag:

— Jeg har ikke bare elsket Amerika. Etter tre års tjeneste i BBC er også England en del av meg. Nå gråter mitt angloamerikanske hjerte, slår han fast.

— Jeg orker knapt å høre på Disneyland-nyhetene. Når krig og lidelse blir underholdning er også faget mitt, journalistikken, ute og kjører, mener Bye.

Vi trenger dem nå, de som har levd lenge og som fortsatt speider etter ørnene, som Bye gjør det med sitt svekkede syn.

MOBILTELEFONEN HANS RINGER. - Nei, fan, dette blir beinhardt, brummer han.

— Jeg reiser til Beijing den femtende. Hagebesøk hos ambassadøren den syttende mai. Og så er det Bergen i slutten av måneden. Boken min er full av fluelort fortsatt, den. Og så er det Nord-Norge og Vest-Norge. Mye reising og dritt. Vi kan ikke gjøre dette halvveis, vet du, sier Bye i telefonen før det visstnok blir gjort en avtale til en dag i april.

— Hu der skremmer vettet av meg, altså, forklarer han.

— Det er hemmelige greier dette. Et lite filmselskap som skal ha meg ut på tur. Noe med et fly ...

— Et fly?

— Et fantastisk lite fly, forstår du. En Tiger Moth. Vakker og velholdt. Ni år yngre enn meg. Med trepropell og greier. Et sånt med et lite hull å tre seg inn i. Nå vil de ha meg om bord der da, forstår du, med skinnhjelm og full pakke. Greit det. I mitt neste liv skal jeg ikke bare bli pianist og poet. Jeg har alltid holdt imot mine foreldre at de ikke tvang meg til pianolæreren. Jeg skal bli pilot og! Forsøkte å få NRK til å spandere flysertifikat på meg, men den gikk de aldri på ... høhøhø. Men jaggu skal jeg styre tigermøllen hvis jeg bare kommer meg ned i hølet ... Det blir verre å komme seg opp igjen. Flygeren har forresten allerede kommet med løsningen. Han vil loope, snu vidunderet i luften sånn at jeg detter ut, ler Bye.- Kanskje jeg flyr til Bergen? Bare sørg for en stor gressbane til landingspost. Med mitt syn klarer jeg ikke å peile meg inn på noe frimerke, forstår du. Hohoho ...

Foto: HÅVARD BJELLAND