Liz Buer

Solens lunkne høststråler er i ferd med å forsvinne bak lave skyer. Damp duver langsomt over glisne halmstrå på Hedemarkens jorder, skjærer skvatrer i buskaset. Parkeringsplassen utenfor Vang Samfunnshus ved Hamar mandag kveld er sørgelig tom.

«Bingo'n starter syv, men de første pleier å komme fem», hadde bingosjef Lise Sigurdsen sagt på telefonen. Nå er klokken seks. Hvor er de?

Inne på samfunnshuset er Sigurdsen i full sving med å rigge til tusjer, kuponger, taperuller og andre essensielle bingoremedier.

En dyprød Saab parkerer seg inn under venstre høyttaler.

— Der har vi ei! Hun kommer helt fra Lillehammer for å spille ute, sier Sigurdsen.

I Saab'en sitter Inger Carlsen.

— Det finnes ikke utebingo på Lillehammer. Bare dagbingo. Det gidder jeg ikke.

— Det er koseligere ute. Inne er det så mye skravling. Her kan en snakke med seg selv, sier Inger og ler godt. Venninnen maser på at hun skal bli med inn i huset, i den tette røyken. Men Inger nekter. Hun kan vente. De andre kommer nok. Innebingo er for feiginger.

UTEBINGO-OPPSYNSKVINNE i kveld er Heidi Pabsdorff fra Vang Håndball. Med walkie-talkie holder hun kontakt med hovedbingosentralen inne i huset. Hennes oppgave er å følge opp bilene som får bingo. Et lite tut betyr bingo. Så melder hun opp til huset. Deretter tilbakemelder hun tallrekken over walkie'n. Til slutt kommer hun med pengene kontant i hånden. Pabsdorff skuer ut over den tomme plassen.

— I sommer var det mye folk her. Da parkerte de til og med nedover veien.

Det begynner å skumre. Det skyer til. Og med ett ruller utebingojuntaen inn, én etter én, og parkerer seg bortover asfalten.

I høyre hjørne klumper to mørke biler seg tett sammen.

— Vi har faste plasser, forklarer Willy Karlsen, - og det er stort sett de samme folkene hver gang.

Med seg i bilen har han Evy Johansen. Og i Volvoen ved siden av sitter

kompisen Roar Wang.

— Blir det noe flørting her på utebingoen?

— Flørting? sier Roar,

— Jeg sitter jo her med bestemor!

Og jammen gjør han det. Ved siden av sitter bestemor Hjørdis Evensen.

— Jeg er til og med tippoldemor, jeg, sier Hjørdis, - hos meg har det gått slag i slag! Hun sitter klar med bingokupongene godt teipet fast på en treplate mot dashbordet. Barnebarnet monterer opp spesiallys i taket.

— Bestemor og jeg har spilt utebingo sammen et par-tre år nå, sier Roar.

— Det er artig å komme ut litt, piper Hjørdis.

KLOKKEN NÆRMER SEG SYV og spenningen stiger på parkeringsplassen. Fra bilene lyder spredte test-tut. Mange hiver innpå en slurk fra kaffetermosen. Noen tar et magadrag av røyken. Det knitrer i høyttaleren. «Hallo?»

I 12 biler sitter spillerne klare med brett, kupong og tusj, kaffe, røyk, brus og kaker, bossposer og spesiallys. I én bil henger ei lyspære i en liten bøtte. Alle er spente på om Røver'n - jackpoten - vil gå inn i kveld. Da blir noen 11.000 kroner rikere.

«Ole 67 - Ole seks-sju. Birger 4. Ivar 17. Nils 38. Nils 41...»

Ute er det tyst som på månen. Inne får de bingo hele tiden. Det er urettferdig, tenker vi.

Men så; tut! Det er Mercedes'en i venstrehjørnet, ved siden av Inger i Saab'en.

Utesjef Heidi springer. 500 kroner til damen i Mercedes. Så er det pause.

FRAM MED KAFFE, RØYK og småkaker. Lomper til Inger. Tissing i buskene. I høyre hjørne strekker guttene på beina.

— Tror jammen det blir sludd, sier Willy Karlsen. Evy er enig, hun kjenner det på gikten. Det fortelles om en annen utebingo på Hedmarken, der de holder på hele vinteren, i nedisete doninger. Det fortelles om Storbingoen i Sverige, der det kommer folk i bobiler og campingvogner fra hele Norge og Sverige, og der førstepremien er på 25.000.

Men den flotteste bingopremien Willy har vunnet, tok han som 15-åring.

— Jeg har spilt i over 30 år. Jeg husker jeg kom hjem og var så stolt. Og mor ble så glad. Det var jo hardere tider. Jeg kom hjem med en halv gris under armen, smiler Willy.

Det mørkner rundt eksospottene. « Birger 9!»

Men Røver'n uteblir denne kvelden.