Den gedigne, røde mursteinsbygningen ved nedgangen til Nordnes Sjøbad breier seg over et helt kvartal, med imponerende spir, karnapper og finurlige mønstre i de forseggjorte ytterveggene.

Fra høye vinduer kan beboerne — mange av dem pensjonerte sjøfolk - skue ut over Puddefjorden mot vest, innseilingsleden mot nord eller Vågen mot øst. Ikke rart da at mange av dem har kikkerten liggende klar i vindusposten ...

Tidligere hadde Sjøfarendes Aldershjem noe av et rykte på seg. Det gikk for eksempel gjetord om gamle, forfyllede sjøulker som på ingen måte hadde slått seg til ro etter å ha gått i land der ute på Nordnes. Men tiden har jobbet for den gamle institusjonen.

Finere enn et slott

I den store peisestuen sitter et knippe pensjonister. Felles frokost er unnagjort, nå skal resten av dagen planlegges.

— Jeg tror jeg tar meg en tur ned på Børsen. Før den lukker for godt, forkynner sjøulken Johannes Halland (75).

— Nei, det er så fint vær i dag, så jeg skal ned i sjøbadet og svømme litt, sier Aagot Amalie Rasmussen (86).

Mens flere av de andre vil ta turen «ned til by'n», for å gå i butikker og på kafé.

Den vesle gjengen møtes her hver morgen. Selv om de har hver sin leilighet, er det tydelig kjekt å komme sammen.

— Sjøfarendes er et veldig stille og rolig hus. Trygt og godt, forsikrer Agnes Rørdal (85) og Jorunn Aabrekke (74). De to frelsesarmé-damene har vært venninner og arbeidskolleger gjennom et langt liv og flyttet inn samtidig for ti år siden.

— En dame som jeg hadde på besøk fra Spanien mente Sjøfarendes var finere enn et slott. Og det kan jo stemme, for da jeg flyttet inn her syntes jeg det var omtrent som å komme til himmelporten, smiler Johannes fornøyd.

Fru Rasmussen

Like ved peisestuen ligger leiligheten til enkefru Aagot Amalie Rasmussen. Etter et langt liv med mann og tre barn pluss full jobb som servitør på gamle Ugla, Rosenkrantz og Chianti har hun funnet roen der ute på Sjøfarendes.

Linken til sjølivet har hun gjennom sin nå avdøde ektemann Oddfinn, som blant annet var servitør på cruiseskipet «Meteor» og senere i BDS.

Sammen med familien har hun pusset opp den vesle leiligheten sin til et lunt og koselig rede. Overalt henger familiebilder og synlige bevis på at hun har teken på både heklenål, strikkepinner og nål og tråd. Puter, tepper, duker, gryteklut- og dorulldukker, finurlig heklede svaner og sirlige broderier pryder alle rommene. I taket svirrer en solid vifte, og flere klokker rundt omkring sørger for at hun alltid vet hva tiden er.

— Tenk, jeg er tippoldemor til tre. Men der rareste er likevel at den yngste sønnen min er oldefar, sier hun og ler godt.

Den spreke 86-åringen har både radio og 16 kanaler på tv-en.

— Radioen står på hele dagen, og så blir det tv om kvelden. Jeg er veldig glad i å høre på nyhetene, og så må jeg jo følge med på Brann. Jeg er forresten alltid hjemme om kveldene, for det er et litt skummelt strøk her ute, røper hun.

Ganger til å tulle seg vekk i

For fire år siden fikk Sjøfarendes ansatt vaktmester på heltid. Mye var til nedfalls i det gamle huset.

— Den tidligere likkjelleren er for eksempel omgjort til trimrom med trimapparater, biljardbord og pilspill, og før jul håper jeg å få satt inn en pc der også, forklarer vaktmester Terje Olsen (49).

Hagen ut mot Akvariet er også fikset. Der det tidligere var villnis, er det nå peisgrill, langbord og benker. Erteblomster og roser lager liflig eim og den gamle bøkehekken er byttet ut med eviggrønn tuja.

Innvendig bærer bygget fremdeles preg av nærheten til ramsalt hav. Flere steder henger flotte modellbåter fra taket, og gamle skipsmalerier forteller om livstruende strabaser på åpne hav.

De lysegråmalte korridorene er endeløse og fører til leilighet etter leilighet, og bossjakter og flere heiser gjør hverdagen litt enklere for de eldste beboerne.

— Men det er veldig stort her. Jeg har mange ganger tullet jeg meg vekk i gangene, smiler Aagot Amalie mens hun viser vei rundt spennende kriker og kroker.

Klar for dagens dukkert

Utenfor trimrommet ligger det gamle inngangspartiet. I dag er den store porten midt på vestveggen permanent avstengt og erstattet av en ny inngang i sørenden av bygget. Men like innenfor den gamle porten ligger fremdeles mosaikkgulvet i svart/hvitt, en flott modellskute henger fra taket, navnetavlene er innrammet med dreide, fargerike tresøyler - og en diger statue spikket i tre står oppstilt ved veggen og liksom ønsker velkommen.

— Dei seie' da e' Moses, men eg e' ikkje sikker, hvisker frelsesarmé-damen Agnes Rørdal (85) forsiktig. Mens venninnen Jorunn Aabrekke (74) forsikrer henne om at det nok er Moses; han har nemlig steintavlen i armen.

— Ja, det er et sjeldent hus, dette her, konkluderer enkefru Rasmussen og setter kursen mot leiligheten sin i annen etasje.

— Nå er det jammen meg på tide med et aldri så lite sjøbad. Skal dere være med?, spør hun ertelystent.

Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus