De fleste av oss går gjennom livet uten å ringe politiets nødnummer. Norge er trygt. Flere lar ytterdøren stå ulåst. Risikoen for å bli ranet er nesten lik null, uansett hvor man går.

Når vi føler oss trygge, er det også fordi vi er sikre på at hjelpen kommer om vi trenger den. I 2011 oppga 82 prosent at de hadde tillit til politiet. Melder man fra om innbrudd hos naboen, rykker lensmannen ut. Blir man slått ned i taxikøen, etterforskes saken straks og grundig.

Eller?

For noen år siden havnet en BT-journalist i trøbbel. Han hadde skrevet en artikkel om voldelige fotballsupportere. Det likte de dårlig. Journalisten fikk beskjed om at beina hans skulle brekkes.

En sen lørdagskveld dukket noen unge, sinte og maskerte menn opp i hagen hans. Journalisten var ikke hjemme, familien hans fikk en forferdelig opplevelse. Mens pøbelen gikk løs på husveggen med spraybokser, barrikaderte mor og barn seg på soverommet – og ringte 112.

Hvem tror du kom først frem? Journalisten som måtte ta drosje hjem fra sentrum? Eller betjentene som hadde vakt i bydelen?

Svaret er at det tok timer før politiet kom. Den natten var det bare én patrulje i området. Den befant seg et helt annet sted og hadde dessuten flere andre oppdrag på listen.

Da politiet omsider kom, var gjerningsmennene borte. Barna, som naturligvis var skrekkslagne, hadde lagt seg til å sove igjen. Journalisten hadde til og med rukket å samle bevis i form av sigarettsneiper på gårdsplassen. Han fikk beskjed om å stikke innom neste dag for å levere en anmeldelse.

Slike historier – og langt verre enn denne – finnes det mange av.

I år falt tilliten til norsk politi med 13 prosentpoeng. Målingen ble gjort like etter Gjørv-kommisjonen la frem sin rapport. Ikke bare sviktet etaten da det gjaldt som mest, den har ifølge rapporten fundamentale utfordringer som får daglige konsekvenser. Selv om det meste av kriminaliteten skjer på kveldstid og i helgene, arbeider politifolk i hovedsak på dagtid.

«De ordinære vaktlistene og arbeidstidsordningene i politiet evner ikke å sikre at politifolk er på arbeid når det er behov for tjenester», skriver kommisjonen.

Politiet har en rekke andre oppgaver enn å bekjempe kriminalitet. Ifølge egne tall går mer enn 30 prosent av den samlede arbeidstiden med til administrasjon, forvaltning og sivile gjøremål.

Spissformulert: Mye byråkrati og papirarbeid, lite tid til patruljering.

Denne uken gikk politimestrene på Vestlandet ut mot justisministerens forslag om å legge enda flere oppgaver til politiet, blant annet å vie ektepar.

— Politiet skal fange tyver, ikke vigsle mennesker, sa politimester Kaare Songstad.

Gjørv-rapporten markerte begynnelsen på en kamp om hva politiet skal være og hvilke oppgaver de skal ha. BT ønsker å bidra til debatten.

Vi publiserer de neste ukene en artikkelserie som kaster lys over politiets prioriteringer og ressursbruk. Vi vil fortelle historier om mennesker som av ulike årsaker har bedt om hjelp. Om Kathrine Karlson, som selv måtte gripe inn da hun kom over en eldre, syk mann som vandret alene i en sterkt trafikkert tunnel. Om syv familier som opplevde innbrudd samme dag, men måtte vente til over helgen før politiet kom.

Hensikten er ikke å henge ut politifolk – de fleste gjør en fantastisk innsats – men å vise hvordan en livsviktig etat faktisk fungerer.

Dette klarer vi ikke uten våre lesere. Vi ber om din hjelp til å samle flere erfaringer enn våre journalister klarer alene. Vi vil vite hva du opplevde da du var i kontakt med politiet, enten det gjaldt noe så hverdagslig som tyveri av en sykkel, eller mer alvorlige kriminelle handlinger. Spørsmålet vi ønsker flest mulig skal svare på, er enkelt og greit: Hva skjedde da du kontaktet politiet?

På forhånd takk for hjelpen.

SKRIVER OM POLITIET: Nyhetsredaktør Gard Steiro.