Tobarnsmoren fra Åsane ligger fortsatt på Haukeland universitetssykehus etter nær-døden-opplevelsen. Hun er glad for at hun lever, men er fortsatt rystet og litt skjelven.

48-åringen forteller at hun fikk utført en bypassoperasjon ved Haukeland sykehus for noen uker siden. Sist tirsdag var hun til etterbehandling ved Haraldsplass sykehus, etter at det ved en rutinesjekk var oppdaget væske på lungene.

Væskeansamlinger på lungene er en komplikasjon som i enkelte tilfeller kan oppstå i kjølvannet av hjerteoperasjoner. Under tappingen ble det stukket hull på en blodåre.

Benk i korridoren

— Jeg merket fort at noe var galt, og ga beskjed om at jeg følte meg dårlig. Men poliklinikken har ingen senger og ikke noe sted jeg kunne gjøre av meg. Dessuten går de hjem klokken 15.30. Innleggelse var ikke aktuelt. I stedet ble jeg bedt om å sette meg på en benk i korridoren på en annen avdeling og i en annen etasje til jeg ble bedre. Men jeg ble ikke bedre, bare verre og verre. Jeg kaldsvettet, hadde store smerter og var kritthvit i ansiktet, sier hun.

— Da jeg klaget, fikk jeg inntrykk av at de mente jeg overdramatiserte. Det virket ikke som noen hadde spesielt ansvar for å følge meg opp. Jeg følte at jeg nærmest ble betraktet som et hysterisk kvinnfolk. Jeg skulle bare ta det med ro og slappe av. Et par ganger ble det foretatt en overflatisk sjekk, og jeg fikk vite at det ikke var noe å bry seg om. Men selv følte jeg at jeg var på randen til å miste livet. Jeg spurte faktisk en lege som gikk forbi om det. - Kommer jeg til å dø?, spurte jeg. - Nei det gjør du ikke, sa han. Så ga han meg valium, og gikk videre.

Kastet lotion og dorull

— Mens jeg fortsatt var i stand til å stå på beina, ble jeg fulgt på toalettet og forlatt. Der holdt jeg på å besvime, og skjønte at jeg måtte gjøre noe. Hvis ikke fryktet jeg at jeg ville dø, der og da. Det første jeg gjorde var å ringe på alarmknappen. Ingen reagerte. Alarmen ble slått av. Da ble jeg desperat. Jeg fant frem en flaske bodylotion og kastet i døren med så stor kraft jeg kunne oppvise. Det hjalp ikke, så gikk dorullen samme vei. Noe annet hadde jeg ikke for hånden, forteller Sandvik.

Da sønnen Stian kom for å hente henne, ble han mer og mer bekymret da han så morens tilstand og hvor raskt den forverret seg.

— Jeg skjønte etter hvert at noe var alvorlig galt, sier han.

— Hun var likblek, kunne nesten ikke snakke, hadde åpenbart store smerter og tilstanden ble bare verre og verre.

— På dette stadiet hadde jeg nærmest gitt opp. Alt var meg revnende likegyldig. Men fordi jeg trodde jeg skulle dø, bad jeg sønnen min ringe og spørre datteren min, Lene, om å komme, noe hun også gjorde, sier Sandvik.

Akuttutrykning

— Da personalet ved Haraldsplass endelig skjønte at noe var alvorlig galt, var det full krise. Alt skjedde veldig raskt. Det var hasteutrykning med sykebil til akuttmottaket på Haukeland, heldigvis bare noen hundre meter unna. Der ble det konstatert at jeg hadde mistet to liter blod, som hadde oversvømmet lungene mine. Det var ikke mye om å gjøre at jeg hadde mistet livet også, sier Sandvik.

Over en uke senere ligger hun fortsatt på hjerteavdelingen ved Haukeland, og understreker at hun blir veldig godt ivaretatt.

— Men det er mer enn skummelt å tenke på at jeg var nær ved å dø i en sykehuskorridor full av fagfolk. Det var i grunnen helt surrealistisk. Besøkende hastet forbi hele tiden. Ingen skjønte at jeg satt der og holdt på å dø, sier Sandvik.

Hun forstår at det kan skje tabber på sykehus.

— Men når en pasient sitter i en korridor på et sykehus og forblør med all mulig faglig ekspertise rundt seg uten å bli tatt på alvor, da er det noe galt med systemet, mener Sandvik. - Derfor sier jeg fra. Det farligste helsepersonell kan gjøre, er å ikke innrømme feil, for det er feil de kan lære av.

Skodvin, Helge