— Jeg legger denne trebiten her på høvelbenken og skriver opptatt! roper Alfred Hovland. Med utsikt til Vågen og kaien på Bryggen har han den flotteste plassen en treskjærer kan tenke seg. Vårkurset er slutt. Nå har han alt meldt seg til høstkurset og betalt kontingenten. Ingen protesterer på at han skal få beholde akkurat denne plassen.

Knaker i trappen

I flere tiår har Vestlandske Folkekunstlag drevet kurs i treskjæring og rosemaling i Bugården. Trinnene i tretrappene knaker når vi beveger oss opp til tredje etasje. Slitasjen i trinnene er bevis godt nok på at noen tusen mennesker har gått her før oss. Onsdag formiddag opplever vi rosemalerne i aksjon, torsdag kveld treskjærerne. De fungerer godt i samme rom. Treskjærere støver ikke.

— Vi bygde tømmerhytte på fjellet. Det slo meg at det hadde vært artig å rosemale dørene, forteller Lisa Rieber. Nå vet hun ikke om hun våger å gi seg i kast med det prosjektet. Innsikt i rosemalingens kunst har lært henne noe om hvor vanskelig dette er.

Hun bruker utradisjonelle farger. Mye blått og hvitt, lite gult og rødt. Her er både tradisjon og fornyelse. Hun prøver seg frem med ulike fargeblandinger. Hvordan det blir vet hun ikke helt før alt har tørket. Hun får nyanser som overrasker.

Kvinnene fra 40 til 70 år arbeider med Telemarksmaling og trollmaling. Lilly Vabø Ormevik legger siste hånd på en stor, rund bolle og lar neste utfordring være litt enklere.

Interessen er tent

— En interesse er tent, men her må trening og atter trening til. Alltid kan noe utvikles, sier Eva Aase, den kyndige veileder. Her er mye inspirasjon i veggene. Kvinnene gir hverandre innspill og har skapt et miljø å trives i.

Det gode miljøet merkes også blant treskjærerne. Torsdagsklubben kaller de seg. Syv menn og to kvinner har holdt samme lenge. Innimellom runger latteren. Her er konsentrert arbeid og skrøner om hverandre.

— Takk for håndspåleggelsen, Lars! sier en. De skryter av læremesteren, Lars Svalland. Han overtok som lærer i treskjæring for Norvald Tangseth i 1983 og har holdt det gående siden. Stadig er kursene fulltegnet. Han gir en hjelpende hånd både her og der. Viser med blyanten hvor det kan kuttes litt og fører jernet på vanskelige steder.

Glede som pensjonist

— Jeg har snekret siden jeg var fjorten og har en høvelbenk på kjøkkenet og en i kjelleren. Å drive med treskjæring blir min glede som pensjonist, sier Odd Haugland, som holder på med utskjæringer til et veggur.

Kunsten er å få frem de rette linjene. Marit Lingaas har jobbet i 30 timer med et krevende fat. Hun tror det vil gå med 10 eller 20 timer til før hun er ferdig. En kvist volder besvær, men den hører med. Det er levende materiale de jobber med.

Tolv jern må en nybegynner i treskjæring ha. Noen av medlemmene i torsdagsklubben har både 40 og 50. De sliper og holder dem sylskarpe. Treet skal helst bli blankt der de skjærer.

Kurt Haukeland kommer dansende med kaffe og kaker. Treskjæring er miljø. De tar vare på en tradisjon og bygger vennskap samtidig som nye emner kuttes til. Alle har meldt seg på kurset til høsten.

— Jeg tror vi vekker større forståelse for den verdi folkekunsten har for oss i dag, sier Lars Svalland.

TRADISJON OG FORNYELSE: </b>Lisa Rieber prøver seg frem med ulike fargeblandinger.<p/> FOTO: TOR KRISTIANSEN<p/>
HYTTEBOK: </b>Dette skal bli forsiden til en hyttebok.<p/>ØRJAN DEISZ (foto)
HJELPENDE HÅND: </b>Lars Svalland gir Marit Lingaas hjelp med noen av detaljene i det avanserte fatet.<p/>ØRJAN DEISZ (foto)